Feature

Den som ikke så president Sebastian Pinera på tv ville aldri fått vite at det første han sa var: -Dette ville ikke vært mulig uten Guds hjelp.

Chilenerne tror, for dem betyr troen mye, men nordmenn i posisjon blir forlegne av å høre Guds navn. Vi har snudd budene på hodet: vi ærer ikke Gud, vi ignorerer ham. Det er liksom ikke fint å nevne Guds navn, det er et tegn på at man ikke helt er med.

Slik har det vært lenge, men all diskusjon om religion gjør at selvmotsigelsene blir tydeligere. Journalistisk profesjonalitet tilsier at man nevner at chilenerne er et gudfryktig folk, det er rett og slett det en sannferdig reportasje krever. Men her kommer 68’ernes forlegenhet over religion inn. Gud er alt det de ikke vil ha noe med å gjøre.

Denne selvmotsigelsen vil bli bare mer og mer gjennomsiktig med årene.

Problemet er at Guds-forlegenheten er gjennomgående. Det er like utenkelig at Jens Stoltenberg kunne ha åpnet med å takke Gud, hvis en tilsvarende ulykke hadde skjedd her. Det er en konsensus på at den kristne Gud er et flaut stykke. I bunnen av denne forlegenhet finner man trolig selvforakt og usikkerhet. Andre folk med et mer naturlig forhold til religion lukter med en gang svakhet.