Kommentar

I dagens Norge hersker det to sannheter. Den ene doseres fra fra alle typer prekestoler, mediale, politiske, akademiske. Den andre finnes ute blant folk, og hviler på deres erfaringer og vurderinger, og er en kunnskap på tross av den første sannhet.

Den første sannhet er ingen sannhet. Den startet som idealisme og var i den forstand «sann», men da denne ikke lot seg omsette i praksis gikk den over til å bli ideologi. Nå hvor forhåpningene om at den noensinne lar seg realisere blir svakere for hver dag, hardner den til betong, og hjertene til de som propaganderer den, forherdes også.

Det må de gjøre ellers ville de ikke overleve en dag. For sitt indre øre kan de høre dundringen på døren av mennesker som gjerne vil bli hørt. Det er røster presteskapet ikke tåler å høre. De er svake, og frykter folket. Ikke det fremmede folket, men sitt eget.

Det ordet som best beskriver situasjonen er galskap. I Sverige er galskapen stor. Vi gillar olika, forkynner Aftonbladet, når Folkhemmet er ved å segne av olika.

I Norge er galskapen noe mindre, men det skyldes mest forsinkelse. Kursen er den samme, ideologien er den samme, bare ikke fullt så overspent. At Siv Jensen lot seg forlede til å kalle Sverigedemokratene nazistisk, sier noe om hvor sterk ideologien er.

Det er som om de styrende vil signalisere at det gjelder å holde ut noen år til, og få det overstått: enhver tendens til motstand må slås ned. Den må brunbeises.

Journalister mobiliseres på skamløst vis. Det er ikke den ting de ikke får seg til å si. NRKs nye Brussel-korrespondent Hege Moe Eriksen leverte en rapport om Nederland, først i radio, så modifisert til Søndagsrevyen. Den viste bilder av to verdener i Amsterdam: en europeisk middelklasse, og en annen del der det gikk i svart av abayar og hijaber. De nederlenderne som ikke liker det nye er det noe galt med, de lengter tilbake til noe som ikke var. Det er denne nostalgien Geert Wilders profiterer på. Han er islamofob, ifølge Moe Eriksen.

Det samme budskapet serverte Annette Groth i Uriks tidligere i uken: Europa trues av en brun bølge: høyrepopulistiske, islamofobe partier dukker opp i alle land.

Når grasrota viser tegn til å organisere seg og ønske en annen politikk, da kommer brunkosten frem. I realiteten er det å torpedere den politiske prosessen. Hva historiens dom vil bli over denne propagandaen vet vi ikke før vi ser konsekvensene. De kan bli store.

Jeg har i dag tilbrakt tre timer spaserende rundt på Høybråten og Furuset, sammen med signaturen som leserne kjenner som Rubb. Det er en sightseeing som gjør inntrykk. Vi er i ferd med å miste vårt land. Flere områder av Groruddalen er på god vei til å bli løsrevet territorium. Et sted hvor nordmenn flytter ut, og aldri kommer tilbake.

Vi snakker om en dramatisk utvikling, helt uten sidestykke i moderne tid. Likevel blir folk som forsøker å beskrive den, klubbet i hodet. Robert Wright får høre at det er noe med «menneskesynet». Bare det sier oss at noe er alvorlig galt.

Norske elever er allerede i minoritet på en rekke skoler. Det gjelder selvfølgelig også bomiljøene. Når deres antall synker under et visst nivå, flytter de norske.

Dette får ringvirkninger for boligblokker, for idrettslag, for barnehaver, skoler og det økonomiske livet. Alt berøres.

Likevel later politikerne, i byrådet og regjering og byråkrati, som om alt er i orden.

Mest ekstrem er Høyre som sier at «folk er folk», det spiller ingen rolle om de snakker godt eller dårlig norsk. Hvis de er født i Norge så er de norske, per definisjon.

Dette er så latterlig at man ikke skulle tro det kunne komme fra voksne mennesker. Men journalistene skriver det uten å fortrekke en mine.

Det er ikke bare innvandrerne som er dårlige i norsk. Hva skal man si når norske ledende politikere ikke lenger tror at norsk betyr noe?

Forutsetningen for en nasjonal kultur er språket. Hvis barnehavene ikke lenger har barn som snakker ordentlig norsk, vil ikke innvandrerbarna lære norsk. For de lærer ikke norsk hjemme. Det er majoriteten som bestemmer språknivået i en gruppe, og i barnehavene i Groruddalen er det barna som snakker dårlig norsk. Det slår ut på barnas lek.

Jeg hørte idag om barnehaver som dropper samlinger hvor voksne leser fra bøker, fordi barna ikke har forutsetninger for å forstå. Leken består i stakkato, kebab-norsk, og selv de få norske barna som måtte være igjen, tilpasser seg et slikt språk.

Det er samme holdning som bydelsadministrasjon og myndigheter generelt inntar: man jenker seg – etter den nye majoriteten. I postkassene på Høybråten lå en flere siders brosjyre med regler i borettslag. Her står det uttrykkelig at det ikke er lov med paraboler, fordi alt kan fås gjennom kabel. Men verandaene strutter av paraboler og styrene har resignert.

Slik er også holdningen helt fra toppen av samfunnet: man tilpasser seg, det norske systemet tilpasser seg et nytt, som kommer utenfra, og ikke gjør synderlige anstrengelser for å bli norske.

Den flerkulturelle ideologien har idyllisert og idealisert det flerkulturelle, og det er bare et annet ord for idyllisering og idealisering av andres kultur, mens den norske er blitt nedvurdert og nedgradert.

Det var som å legge ut en rød løper for klanbaserte, etniske og kulturelle og religiøse fellesskap, som prioriterer sine egne fremfor alt og ikke kunne drømme om å være solidarisk på sosialdemokratisk vis.

Denne overtakelsen av det norske rom skjer ikke av ondskap, den skjer fordi norske myndigheter legger til rette for en kultur som overtar og koloniserer med den største selvfølgelighet. De vet ikke av noe annet. Hvis man skal forflytte seg til en så fjern kultur som den norske, vil man selvfølgelig gjenskape sin egen.

Noe annet ville krevd tøffe tak fra myndighetene, selv da ville det vært vanskelig. I stedet gjorde myndighetene det motsatte: de betalte for at utlendingene skulle gjenskape og hevde sin egen kultur.

Det er en oppskrift for katastrofe.

Antallet er nå kommet opp på et nivå for Oslos del, som har forandret byens ansikt for all fremtid. For den som vil se, avtegner fremtiden seg ganske klart.

Fremtiden går rundt i sandkassene i barnehavene. Der forsvinner det norske elementet i ekspressfart. De som blir tilbake får ikke en sjanse til å komme opp på et kvalifisert norsk nivå før de begynner på skolen. Med dårlig ballast hjemmefra er de dømt til å tape.

De samme politikere som skapte disse ghettoene, vil da kunne gråte krokodilletårer over utenforskapet, og kaste ut nye millioner.

Vi har akkurat hørt at Jens Stoltenberg har stått på FNs talerstol og lagt ansvaret for egen fremtid på ulandenes egne skuldre. Det er et linjeskift av dimensjoner. Men samtidig som Stoltenberg varsler omlegging av norsk ulandspolitikk i retning av ansvarliggjøring, fører han den samme gamle ulandspolitikken på hjemmebane, som fratar folk ansvaret for egen fremtid.

Det er et stort paradoks, men det flerkulturelle prosjektet består bare av paradokser.

Det som vokser frem i Groruddalen er ikke norsk, det er noe helt annet. Å kalle det Det nye Norge er en bitter vits.

Ennå er ikke områdene blitt no-go areas, men det er dit vi er på vei. Når de ungene som idag går ut av skolen uten å kunne funksjonsdyktig norsk blir store ungdommer. Når de hvitkledte mennene med kalott og skjegg blir flere. Når de norske er borte. Allerede meldes om stirrende blikk på de norske som er igjen. De er i mindretall, det er følbart og synlig.

De norske flytter. De flytter med en sorg, over et tap. De har mistet noe. Det står ingen gravskrifter i avisene, det skjer i stillhet, men alle eiendomsmeklere kan fortelle om enveistrafikk ut av områdene. Det er hva folk snakker om, og sier til hverandre: flytt!

Jeg undres: når kommer romanene, dokumentarfilmene, beretningene, dagbøkene, om hva som skjer? Nei, dette er ikke et resultat av globaliseringen, det er et resultat av at noen ville det slik. De la lokk på debatten, og det var middelklasseungene som fikk en billett til det gode selskap mot at de holdt kjeft om dette eksperimentet.

Som med alt som blir for stort: det er vanskelig å finne ord.

Men jeg tror ikke ungdommen i lengden vil finne seg i det som skjer. Foreldrene deres gir bort landet, ikke bare det fysiske rommet, men kulturen, nasjonen. Folk med stolthet og selvbevissthet gjør ikke det. Takken som disse velgjørerne kommer til å få av sine nye landsmenn er bare forakt.

Måtte de norske ungdommene finne tilbake til det beste i seg selv og kulturen. De får det tøft. De er helt alene.