Kommentar

Politikerne har brakt seg selv i et uføre de forsøker å løse ved å skyve andre foran seg. «De andre» er i dette tilfelle norske barn, og uføret heter utenlandske barns majoritet i skolen. At de blir «alene» bidrar i enda høyere grad til at de ikke lærer norsk.

Noen forsøker å bidra til en løsning ved i det minste å kalle en spade en spade. En av dem som har forsøkt er Kristelig Folkepartis Robert Wright. På et møte i Oslo KrF tirsdag sa Wright at man på skolene allerede praktiserer samme prinsipp som Jan Bøhler (Ap) og Heikki Holmås (SV) går inn for: justering av skolegrenser eller bussing for å jevne ut forskjellene.

Ekteparet Wright hadde en førsteklassing i høst på Stovner. De norske utgjorde 30 prosent på trinnet, men i stedet for å beholde dem i en gruppe valgte skolen å spre dem på tre klasser slik at de ble 10 prosent. Man tenker altså hva som er best for majoriteten, barna med utenlandsk bakgrunn, ikke for de norske.

– De norske barna får ikke det tilbudet som de gjør vestpå. De får heller ingen ekstratiltak, alt av ekstra ressurser går til de utenlandske barna, sa Wright i et opptak på Politisk kvarter.

De norske barna tas for gitt, de kan skaltes og valtes med og trenger ingen ekstra ressurser. Det blir en dobbel ubalanse, både numerisk og ressursmessig, som foreldrene må reagere på. Wright gjør offentligheten en tjeneste ved å si dette høyt. Hva er takken?

Hans egen partileder Dagfinn Høybråten sa han ikke ville brukt de samme ordene som Wright, men han var glad for debatten, dog ikke mer enn at han måtte slenge på at han ikke sto inne for Wrights «menneskesyn». Dermed annullerte han alle rosende ord og viste at han egentlig ikke vil ha noen debatt. Høybråten foretrekker pynt.

Hvordan skal politikerne komme seg ut av den situasjonen de har manøvrert seg inn i? De griper til det mest nærliggende, som en forretningsmann som nærmer seg konkurs: moms, arbeidsgiveravgift – alt kan brukes for å utsette oppgjøret. Det mest nærliggende er de norske barna – de kan fordeles internt på skolen, eller skolegrensene kan justeres.

Som Jan Bøhler sa på TV: Hvis det er to barnehager ved siden av hverandre hvor den ene har majoritet med norske og den andre utenlandske, så kan de blandes slik at det blir 50-50. Besnærende. Men hva med norske foreldres ønske om at deres barn skal oppdras i et norsk miljø? Det spørsmålet vil ikke Bøhler og Ap ta stilling til. De vil ikke en gang erkjenne at det er høyst aktuelt – og ikke bare det, legitimt. I den flerkulturelle ideologien er det bare utenlandske barn som har rett på sin egen kultur.

Men nå er den norske kulturen så truet at spørsmålet tvinger seg på. Den er truet på individnivå, og da blåser foreldrene i hva Aftenposten, NRK eller Høybråten og Bøhler måtte mene.

Christan Tybring-Gjedde var frekk nok til å heve blikket og se problemet på nasjonalt nivå: at flerkulturen kan rive samfunnet i filler, at folk vil søke seg til sine.

Men det er samme spørsmålet vi kommer tilbake til: Har ikke norske barn rett på bekreftelse i sin kultur? Politikerne vil helst slippe å svare. De overlater det til markedskreftene, og de vil skape en segregert by. Så kan politikerne åkke seg over hvor urettferdig det er med ulike levevilkår og leve lenge på sosiale forskjeller.

Imens sender Stortingets visepresident Akthar Chaudry (SV) sine barn fra Groruddalen til Nordberg. Det er neppe fordi han tjener dårlig. Opplysningen avstedkommer ingen reaksjon fra byråd Berger Røsland eller Jan Bøhler.

Århus

Hvordan havnet vi her? Av den kjente norske la-det-skure-mentaliteten. At det kom inn 40.000 mennesker i året i den ene enden og at de fleste med tiden havnet i Oslo, hadde liksom ingen betydning for byens sammensetning. Jo, kanskje på det teoretiske, statistiske plan, men ikke på bakkeplan. Barn kan, til forskjell fra voksne, ikke avspises med stønad og trygd. De må på skole. Sammen med andre barn. Da kommer forskjellene til syne, forskjeller i forutsetninger og bakgrunn. Det påvirker læremiljøet. Plutselig møter politikerne veggen. De ser seg om etter en utgang: Hiv noen norske barn på problemene, så får vi en utsettelse.

Man nekter å innse at «utsettelsen» bare fører til at problemene akselererer. Få foreldre vil tillate at deres barn er brikker i et spill.

Politikerne har sovet så lenge i timen at særlig Oslo får flere problemer enn f.eks. Danmark.

Det gjøres mye ut av politikerdelegasjonen til Århus. Århus praktiserer bussing. Men skal man overføre dette på norske forhold, må man se på betingelsene. Ifølge VG har politikerne i Århus satt et tak på 20 prosent:

Kommunen har besluttet at ingen skoler eller klasser skal ha over 20 prosent elever med dansk som andrespråk.

Norske politikere er hinsides dette kravet. De har ikke satt noe krav i det hele tatt. Det ville jo være diskriminerende eller skape oppmerksomhet rundt «forskjeller», og det skal vi ikke ha noe av. Det ville sette søkelyset på at det ikke bare er å omplassere folk fra Asia til norsk hverdag og tro at det skal fungere. Retorikken sier at man er norsk hvis man er født i Norge. Dette er kebab-Høyres yndlingsitat. Man har nå lenket seg selv til masten og har vanskelig for å komme løs.

Problemene i Oslo er formidable.

Hva gjør man når 90 prosent er fremmedspråklige? Da hjelper det ikke med bussing.

På bunnen må politikerne kjenne en uro, en følelse av panikk. Men fortsatt kan de slenge ordet «menneskesyn» i ansiktet på dem som forsøker å sette ord på problemene. De som gjør dette er ynkelige. De finnes ikke noe annet ord.