Kommentar

Ved bildet av en mexicansk demonstrant med en plakat av Stars and Stripes der stjernene er byttet ut med et hakekors, slo det meg: Dette er samme propaganda som vi ble flasket opp med under Vietnam-krigen, dvs. det var vi som flasket opp andre, og det føltes tøft. Den gang var det napalm som var selve djevelskapen, og Olof Palme kunne si «satans mördare» om amerikanerne. Sa han det om noen andre? (Ja, han sa det om Pinochets Chile, som også var en legemliggjøring av «ondskan», for hvem sto bak? USA.)

Det var venstresidens glansdager. Man profiterte med en viss pervers logikk på høyresidens brutalitet. Det ga en følelse av moralsk overlegenhet, en visshet om å stå på den rette siden. I dag er alt mer komplisert.

Men nazisme-beskyldningene sitter løsere enn noen gang.

Det var det ultimate kortet for 68’erne. Det var en arketyp for ungdomsgenerasjonen. Da Nasjonalgarden skjøt ned studenter på Kent State University, følte vi at polititstaten viste sitt sanne ansikt.

Venstresiden hadde en forestilling om hva som egentlig foregikk, hvem som egentlig sto bak. Den liberale fasaden var bare blendverk. Man satt med fasiten, derfor kunne man blåse av kandidater som Robert F. Kennedy. Han kunne ikke utrette noe, for forsøkte han utfordre den virkelige makten, ville han bli stanset. Så ble han drept.

Det var mange hendelser på 60-tallet som syntes å bekrefte forestillingen om at den virkelige makten ikke sto til ansvar for noen og tok livet av dem som utfordret den, som Kennedy-brødrene og Martin Luther King.

Black Panthers ble glorifisert fordi de våget å utfordre makten. Deres sexisme, rasisme og voldsdyrkelse ble tonet ned. De var tøffe, gikk i lærjakker og hadde Eldridge Cleaver som ideolog. Det ble populært for hvit middelklasseungdom å forakte sitt eget samfunn og sin egen «rase».

Rettferdiggjøring av opprør og opprørsbevegelser gjorde det mulig å identifisere seg med grupper som var voldelige i betydningen hensynsløse, dvs. hevet over alminnelige normer, sogar hvis de hetset og foraktet den gruppen man selv tilhørte. Eksemplet med Black Power, Black Panther og Malcolm X dannet et mønster som senere er kopiert.

Det er i høy grad til stede i vår forståelse av konflikten mellom Israel og palestinerne. Tidligere var det venstresiden som identifiserte seg med palestinerne, nå er det store deler av den norske eliten.

For å kunne gjøre det må de blåse opp israelernes negative trekk og bagatellisere palestinernes. Det er det vi daglig fores med i norske medier. Journalister går til jobben med entusiasme.

Men den som begir seg ut i dette terrenget, mister fort kontrollen. Etter hvert som grensen mellom anti-israelisme, antisionisme og antisemittisme er blitt flytende, har de med sterkt moralsk engasjement fått problemer. Det dukker stadig opp påstander og karakteristikker om at Israel anvender nazimetoder. Når selv en figur som Vårt Land/Stavanger Aftenblads Bore går god for det legitime i å trekke en parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland, er noen merkesteiner flyttet.

Hva kan det komme av?

Hakekorset er det sterkeste politiske symbolet vi kjenner. Dagens moderne verden er tuftet på kampen mot nazismen. Ingenting vekker så sterke følelser i oss. Det er en refleks som går dypt. Det er det nærmeste vi kommer et tabu. Det går en usynlig grense: ingen ved sine fulle fem vil kunne stå frem som fullblods nazist.

Og likevel blir nazi-kortet brukt flittig i diskusjoner og kommentarer i mainstream medier. Det har beveget seg fra venstre inn mot sentrum.

Her er det en interessant parallell; mens selv samfunnsstøtter nå kan trekke parallellen mellom Israel og nazi-metoder, ser vi den samme utstøting i den hjemlige debatten: noen får nazi-kortet. Det er en form for moderne ostrakisme, man blir utstøtt. Ikke bare av det gode selskap. Den som får nazi-kortet i full offentlighet får en psysisk belastning. Det er ikke bare bare. Vedkommende må også ta visse personlige sikkerhetshensyn. Man vet aldri.

Visste Per Kristian Foss hva han gjorde da han hengte hakekorset rundt halsen på Siv Jensen i opptakten til valgkampen? Trolig gjorde han det, men Foss ville neppe innrømme dybden i det han gjorde. Det var godt ment.

Muslimene og det flerkulturelle

Nazi-beskyldningene har rykket inn i sentrum samtidig med at det flerkulturelle samfunn er kjørt frem som ideologi og prosjekt, og samtidig med at muslimene er blitt en stor gruppe. Den sammenhengen synes innlysende.

Det er derfor det er «godt ment»: man vil hindre fortidens spøkelser å gjenoppstå. Men man gjør det motsatte. Man vekker demonene til live.

Nazi-kortet brukes som et politisk kastevåpen. Slik demonstrantene kaster spisse gjenstander. For å ramme.

Et annet slags selskap

Per Kristian Foss vil selvsagt benekte enhver slik hensikt. Men han har selv valgt selskapet.

Bordet fanger.

Nazi-kortet representerer en brutalisering av politikken. Ekstremismen har gjort sin entre midt i det dannede selskap. Den som introduserer ekstremismens språk, må selv ta ansvaret og kan ikke påberope seg ønske om godhet. Det er elementær logikk.

Foss ville være god. Han ville beskytte muslimene. Er ikke det grunn god nok? Men de samme muslimene er selv antisemitter, mange av dem, mer eller mindre. Burde ikke det vært en advarsel? Hvilke krefter er det Foss og Bore hjelper? Går det an å slåss for det gode ved å ty til symbolet på den største ondskap, hvis de man vil hjelpe selv har noe av den samme ondskapen?

Denne problemstillingen er ikke aktuell i det offentlige ordskiftet, til tross for at den dukket opp med styrke på 60-tallet og har vært med oss siden. Den er i dag akutt. Men blir ikke tematisert.

Selvjustis

På 60-tallet dukket det opp nynazister i Oslo og steder som Hokksund: Norsk Front kalte de seg. Flere av dem var ansatt i Oslo Sporveier. De røde sto den gang sterkt i Oslo Sporveier. Kravet var at nynazistene måtte miste jobben. Vi som var unge syntes det var både rett og riktig. Vi tenkte ikke over implikasjonene av denne justisen.

Nå har denne justisen nådd storsamfunnet: nå er det ledende politikere som får nazi-stemplet. Man må tenke at det er ment å statuere et eksempel: slik går det alle som våger å stikke hodet frem.

Usynlig pålegg om å utebli

Det var en grunn til at Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten ikke sto foran Stortinget under solidaritetsdemonstrasjonen med Israel januar 2009. Han turde ikke. Han visste at det gikk en usynlig grense: det gode selskap hadde forlatt Israel, sendt det ut i det ytterste mørke. Ingen politiker som ønsket å bety noe kunne delta i den demonstrasjonen. Det var for de sære, for de religiøse fra Sørlandet. Skrullingene. De kunne holde på. Det var ingen som hørte på dem, og de hadde ingen innflytelse. Ingen med innflytelse kunne stille opp. Det ville få konsekvenser. Derfor uteble Høybråten. Men ikke Jensen.

Det er neppe noen tilfeldighet at Jensen både får nazi-stemplet og stiller på en demonstrasjon for Israel, med bermen bølgende mot seg. Det sier en del om Jensen, mer enn hun har fått kreditt for. Men det sier enda mer om de som ikke gikk, og som har angrepet og utstøtt henne. Det er en selvinnsikt den norske eliten vegrer seg mot. Ellers måtte de innrømme at de sto på bermens side. Men det er det de i realiteten gjør. Ikke i bokstavelig forstand, men moralsk og politisk.

Derfor ble det ikke noe oppgjør med de som jaget jøder i Oslo gater, Abid Raja kunne fortsette med dialogmøtene og alt ble som før. Men ingenting er som før.

Disse begivenhetene peker mot en krise og en tomhet. Der navet i hjulet skulle sitte er det tomhet.

Vi kommer tilbake til to kjernepunkt i vår historie: nazismen og Israel.

Man skulle tro disse punktene var så sterkt forankret i vår bevissthet at de ikke kunne rokkes ved. Men det er de, av «godhet» og dumhet.

Det er en gåte. I løpet av noen få tiår er alt snudd opp ned.

Stopp en halv: er det ikke fordi vi mener noe med Aldri mer! at Israel kritiseres? De kan da heller ikke være hevet over kritikk? Selvsagt ikke. Men er det noen som vil hevde at Israel er hevet over kritikk? Ta en titt på agendaen i FNs Menneskerettsråd!

Men hva med USAs støtte til Israel, gir ikke det landet en form for license to kill? Sikkerhetsgarantien betyr utvilsomt mye. Men de som forsøker å svekke båndet, hva er det de ønsker? Uten USAs støtte står Israels fiender klar til å kaste seg over landet. Den politiske, økonomiske og militære støtten er det synlige uttrykk for Aldri mer! USA er verdens moralske garant og forvalter arven fra FNs grunnleggelse og seieren over nazismen. Men det er en innsikt dagens elite har mistet. Hvordan? Fordi de umerkelig har inntatt andre posisjoner, hvor det moralsk grunnfestede blir borte. Landskapet deres har forandret seg. De tror selv at de befinner seg på gammel mark. Det gjør de ikke. De har forlatt forsvarsverkene, bekymringsløst. De tror ikke lenger forsvarsverk trengs. Derfor legges Forsvaret ned, bokstavelig talt.

Carl I. Hagen ble uthengt i avisene og mottok protestbrev fra arabiske ambassadører for sin Levende Ord-tale i Bergen om Muhammed og barna. Men hans hovedanliggende var forbindelsen mellom Europa og Israel: Hvis det skjer noe alvorlig med Israel er det også ute med Europa.

At Fremskrittspartiets tidligere og nåværende leder to ganger har markert seg som forsvarere av Israel i en eksistensiell forstand, er verdt å legge merke til. Ingen andre har gjort det.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også