Harald Eias siste og mest kontroversielle tema, Rase, var egentlig ikke om svarte eller brune. Det var om hvite. Det er det mest forbudte tema.

Som i de andre programmene åpner Eia en dør, og det er opp til seeren å få aha-opplevelsen; å gå videre. At han kan gjøre det sier noe om at tiden er overmoden.

Norske eksperter som protesterer og dementerer illustrerer poenget. Det norske samfunnet er omklamret av en elite som ikke aner hva som foregår i verden, og som synes å være beredt til å ofre samfunnet fremfor å gi slipp på sine posisjoner.

Eia gir dem tilbudet om å åpne øynene og se verden annerledes. Mange gjør allerede det.

Bak den grenseløse toleransen og rettighetstanken inntil absurditet ligger det gode gamle skyldkomplekset over å være hvit, over å ha kolonialisme og imperialisme på samvittigheten. Etter 1945 fikk man nazismens forbrytelser som drivstoff for det gode. Det var en potent kraft som holdt langt og ga noen reelle forbedringer og fremskritt. Men på et eller annet tidspunkt stoppet det opp og ble noe annet.

Jeg leser lederen i Ha’aretz i anledning at det var Holocaust-dag i Israel søndag. Avisen skriver at Israel ble skapt fordi Europa hadde dårlig samvittighet for Holocaust. Men Israel kan ikke i lengden stole på eller leve på dårlig samvittighet. Den tar slutt en dag og sprekkene er allerede ved å vise seg.

Men mutatis mutandi – det samme er ved å skje for og med Europa: man kan ikke leve på nazismen i det uendelige. Never again tippet over og ble til noe annet: en raison d’être for den politisk korrekte flerkulturen, som er relativistisk i sin kjerne. Det er en løs og skjør konstruksjon, full av selvmotsigelser. Derfor måtte den stives opp med noe sterkt; nazismen. Denne bruk av nazismen har devaluert den flerkulturelle ideologien og fått folk til å vende seg mot den, for det er åpenbart for enhver oppegående person at flerkulturen tolererer kulturer og praksiser og ideologier som selv er sterkt undertrykkende. En selvmotsigelse som før eller siden sprenges.

Det er det vi er vitne til nå. Det revner på alle kanter. Det skal vi bare være glad for.

Den antirasistiske posisjonen er nedlatende og supremasistisk. Det er et forhold flere har påpekt: hvis man er for idealistisk, for selvutslettende på andres vegne, blir man ikke trodd. Det er annen, mer subtil måte å heve seg selv opp på.

Norske medier fortsetter å stive opp Antirasistisk senter og SOS Rasisme, lenge etter at det ble tydelig at det er en annen manifestasjon av hvit supremasistkultur, med «de andre» som god sak, det hele betalt av staten. De setter i gang destruktive prosesser, og folk reagerer instinktivt. Noe stemmer ikke. De er ikke masochister.

Hvis noen sier at de kan overta huset ditt, og at alle kan slå seg ned her, så må noe stikke under. Det er ikke rasjonelt. Den antirasistiske eliten er spandabel på andres bekostning. Konsekvensene av det er i ferd med å vise seg.

Eias programmer er en kommentar til den ideologien som har forandret europeiske land til det ugjenkjennelige bare på en 20-30 år.

Veien ut

Eias innfallsvinkel er en befrielse. Han sier til seeren: slapp av, ikke vær så opphengt. Du trenger ikke være perfekt selv om du er nordisk og bor i et velferdssamfunn. Du har lov til å forsvare det som er ditt. Du har lov til å være et menneske med feil som alle andre. Det er ikke bare muslimer som skal ha fripass til å ha skavanker. Det har vi også. La oss legge av oss tvangstrøyen og innføre virkelig likestilling. La oss måle våre omgivelser med det som er våre verdier og målestokker: nysgjerrighet, åpenhet, sannhetssøken, og utnytte de fantastiske mulighetene en globalisert verden gir.

Da er det ok å være hvit også.

Noen sa om the Beatles: De gjorde det OK å være hvit igjen.

Essensen av Eia sier det samme: den globale kulturen vi ser utfolde seg for våre øyne er et resultat av samarbeid og vestlig sivilisasjon. Andre kulturer og land har overtatt de samme verdiene for forskning, undervisning, utvikling, massekommunikasjon, og de virker: de gir vekst og fremgang. De gir også menneskelig utvikling. Det er på fruktene at treet skal kjennes.

De som ikke abonnerer på disse metodene og verdiene går det ikke så bra med. Noen tror de kan pick and choose, men like lite som man kan slokke bare halvparten av en brann (Afghanistan), kan man beholde kontrollen og tro man skal få et fremgangsrikt samfunn med kreative borgere (Kina).

Eias programmer handler om dette: de vil få oss til å oppdage at vi har muret oss inne med en masse fordommer om oss selv og verden. Idealene som Jørgen Lorentzen, Willy Pedersen og andre forfekter fremstår som fordommer.

Spiddes

De spiddes på sine egne sverd. Trukket til sin logiske konklusjon blir deres standpunkter absurde. Det gjelder deres aksiomer om kjønn, seksualitet, homofile, aggresjon, forskjeller, gener.

Eias programmer forteller to ting: verden er i ferd med å løpe fra smaksdommerne i norsk offentlighet. De nekter å forholde seg til nye problemstillinger, som kan underbygges av forskning. Det dreier seg ikke om EN sannhet, men mange.

Grunnen til at serien har fått sånn gjennomslag er at den samme prosessen foregår ute blant folk: de ser nedslaget av den samme ideologien rundt seg. Toleransen for intoleranse, importen av kulturer som er vanskelig å integrere. Økende kriminalitet. Jødehat. Og verst er det å høre på bortforklaringene, på toleransen for det utålelige, det som tidligere ville blitt hivd rett ut blir sanksjonert.

Vi lever i Nils Christies og Inger Louise Valles utopi, og det har vist seg å ligne mer og mer på et mareritt.

Derfor er Eias programmer et forsøk på å defuse the situation. Hensynsløs ærlighet er den minst smertefulle veien. Alternativet er langt verre.