VG har i dag en lang artikkel om hvordan norskpakistanske jenter, også langt oppe i tjueårene, lever dobbeltliv som følge av misforholdet mellom helt alminnelig frihetstrang og foreldrenes strenge regler for deres adferd. Fenomenets bakgrunn er en moralistisk sladrekultur blant pakistanere som gjør det vanskelig å gjennomføre den i foreldrenes øyne helt essensielle oppgaven det er å gifte bort døtrene til en landsmann av rett kaste dersom de lever på en «dårlig» måte. Gitt at ingen andre akseptable alternativer finnes, er en av konsekvensene at kjæresteri ikke er tillatt. De anonyme jentene som er intervjuet, er ikke nådige i sin omtale av systemet de er prisgitt:

– For det første er det vanskelig nok å finne seg en mann som man blir forelsket i, og i tillegg må han være fra samme kaste. Hva slags krav er det foreldrene våre stiller oss. Det er umennesklig. Og tanken på å gifte meg med en nordmann kan jeg bare glemme, det er uhørt, sier «Huma».

Hun mener at det er noe galt med den kulturen hun tilhører.

– Det syke med denne kulturen er at andre foreldre har også problemer med barna sine, men for å redde sitt eget skinn snakker de om andres barn. Hvorfor kan ikke folk slutte å bry seg om hva alle andre gjør og sier hele tiden, spør hun og rister på hodet.