Noen lesere finner det underlig at document.no ser saken om grisetegningene fra muslimenes synsvinkel. Men hvorfor skulle vi ikke gjøre det når all samfunnsforståelse handler om helhet? Ikke den proklamerte helheten, men den reelle.

Skulle vi ikke også føle omsorg for muslimene som mennesker? Selvfølgelig skal vi det. Vi lever i et kristent land, et demokratisk land, et humanistisk land. Det er nettopp ved å holde disse prinsippene og verdiene i hevd, at vi viser muslimene hva slags samfunn de er komme til.

Vi er i ferd med å bli forvirret og miste kontakten med det dypeste i vår kultur, det ser vi også i sinnet hos de som reagerer på det politisk korrekte. Men hat er ikke noen politikk, uansett hvem som forfekter den.

Jo mer jeg ser av den politisk korrekte ideologien jo mer betenkt blir jeg. Den er en oppskrift på konflikt. Hvis man i det ene øyeblikk kan svinge fra å forstå i hjel en gruppe til å vise total ufølsomhet, er noe galt. Da ser man ikke menneskene, men lever i en egen verden.

Samfunnet er i en voldsom forandring: det holder ikke lenger å proklamere den totale frihet. Det toppunktet er allerede nådd. Vestlige demokratier har fått et stort innslag mennesker for hvem denne friheten er truende og farlig. De kommer ikke til å bli borte. De er Europas raskest voksende gruppe.

Hvis man ønsker å leve i samme samfunn er første bud at man ser den andre. Innfødte har her et overtak, selv om den offisielle ideologi sier det motsatte. Den innfødte kulturen har vært suspendert som målestokk til fordel for en påstått moderne og global kultur som er åpen for alt og alle.

Det gir seg helt konkret utslag i at man på rammne alvor mener at folk andre steder fra har like stor rett på å slå seg ned her, som de som allerede bor i landet.

Ved å skyve den lokale kulturen vekk har man også detronisert den dype humanismen som lå forankret i folks menneskesyn. Men den offisielle ideologien er nidkjær og liker ikke konkurrenter. Derfor liker den heller ikke kristendommen, og vil fortrenge den selv i enkle uskyldige sammenhenger. For sanger og ritus er øvelser som lar tradisjonen gå i arv.

I denne arven ligger en respekt for enkeltmennesket, liksom det ligger en motstand mot det som truer det.

Vårt forhold til muslimene må ha samme dobbelthet: se dem som mennesker, men gjøre motstand mot det som truer oss.

Dette er ikke svakhet, det er styrke.

Tendensen til at sympati for muslimer tolkes som svakhet og forræderi er alarmerende. Hvilke krefter har man gitt seg i vold?

Muslimenes nærvær i Europa stiller Europa overfor en prøve av historiske dimensjoner: vi vil måtte finne tilbake til det beste i vår tradisjon for å løse oppgaven. Her holder det ikke med fagre ord og tomme løfter. Et godt utgangspunkt er medmenneskelighet. Hvis den foraktes er vi ille ute.