Venstresiden har brukt fascismen som viagra i mange år. Nå er det det «kristne» organet Vårt Land som bruker Holocaust på samme måte. La oss konstatere at det er forskjell på å minnes historien og å anvende den politisk.

De fleste blir en smule ydmyke stilt overfor katastrofene i det 20. århundre. Vi har nok med å ta inn over oss enormitetene.

Men sosialistene har alltid vært pedagoger. De vil bruke historien som lærestykker, til å oppdra. Faren er at moraliseringen overdøver fakta. Det er ikke så mange ord som er på høyde med Det tredje riket og Holocaust. Det blir lett tomme ord. Selv kunstnerisk er det vanskelig å uttrykke Holocaust, jfr. minnesmerket i sentrum av Berlin bestående av svære rektangulære blokker.

Utnyttelse av nazismen og Holocaust i den dagsaktuelle debatt reiser en del spørsmål. Man skal ha en særs god grunn for å trekke paralleller mellom samtid og fortid. Det ligger et moment av selvsentrering i å påkalle de største katastrofer. Man gir argumententene ekstra stor vekt ved å ta disse ladede ord i sin munn. Er det grunnlag for det? Eller finnes det vikarierende motiver?

Logisk skritt

Det følger logisk av påkallingen av historien at «noen» står i ferd med å gjenta den. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen har flere ganger minnet om 30-årene; han har sogar skrevet at vi befinner oss et stykke opp på 30-tallet, uten å presisere nærmere.

Nå er det Vårt Lands redaktør Helge Simonnes som i en leder foran Holocaust-dagen kommer med noen advarsler. Det er grunn til å se nærmere på tankegangen:

Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen er alle representanter for den liberale elitens selvforståelse. Nå er Vårt Land gått inn i samme strømning, og det skjer en radikalisering som kan minne om Klassekampen. Utad fremstår dette som moderasjon, og Helge Simonnes og Erling Rimehaug vil bestyrtet forsikre om sin politiske sentrumsorientering.

Problemet er at sentrum ikke står stille, det flytter seg. I Det nye Norge er alle brikker i forandring, og spørsmålet er: Hva måler vi det opp i mot? Hvordan kan man vite hvor man befinner seg i terrenget? Ett viktig kriterium er forholdet til historien: historiebevissthet og historieforståelse. Den som ikke forstår historien, forstår heller ikke sin samtid.

Helge Simonnes er redaktør og skulle være gammel nok til å kjenne ordenes betydning. Simonnes konstaterer at vi står foran den internasjonale Holocaust-dagen og sier at «det er all grunn til å minne hverandre om at det ikke alltid er like lett å gjenkjenne ondskapen der den er – når den er.» Såvisst. Bibelske ord.

Og vi skal med lykt lete fremover etter tegn som tyder på at vi kan være i ferd med å gjøre det samme igjen – selv i langt mindre målestokk.

Det samme? Holocaust i dagens Europa? Men altså kvalifisert: «i langt mindre målestokk». Vi gjentar: Det forberedes, legges opp til, et folkemord i begrenset skala i dagens Europa.

Så gir Simonnes en beskrivelse av 30-tallets Europa som er interessant. Han hevder at Europa hadde god tid til å tenke seg om.

Før seks millioner jøder ble likvidert, hadde Europa god tid til å tenke seg om. Allerede tidlig på 1930-tallet begynte klartseende skribenter og folketalere, filosofer, forfattere og mange prester å advare mot det som var i ferd med å skje. Men det skjedde likevel. Vi hadde ti år på oss. Det hjalp ikke.

Simonnes underslår det vesentlige: at det var svært få som så det komme. De ble ikke hørt. Hvorfor ikke? Simonnes unngår problemet ved å anlegge en moralsk problemstiling: Europa hadde god tid til å tenke seg om, men gjorde det ikke. Underforstått: Det må vi gjøre denne gang.

Fasit som moral

Men problemet er at «noe» i tiden gjør eliten uimottagelig for sannhet. Hvordan kan Simonnes være så sikker på at han har forstått sin egen samtid bedre enn eliten på 30-tallet?

Simonnes later ikke en gang til å være oppmerksom på det opplagte og innlysende faktum: Han sitter med fasit og kan derfor moralisere og i neste øyblikk dømme sine samtidige, som han mener er i ferd med «å gjøre det samme igjen».

Det tar tid før denne uhyrlige påstand synker inn: at noen i Europa holder på å stelle i stand et nytt Holocaust. Men «noe» gjør at Simonnes føler det er en rimelig betraktning. Hva er dette «noe»?

For å få advarselen til å lyde plausibel må Simonnes forenkle og forsimple katastrofen. Hans beskrivelse av Europas moralske svikt den gang:

Vi hadde ti år på oss. Det hjalp ikke. Jødedeportasjonene skjedde åpenlyst og foran alles øyne, jernbanevogner ble lastet fulle av mennesker midt i storbyer som Berlin og Warszawa og sendt i døden. Ingenting var skjult.

Simonnes er på Torgny Segerstedts parti – idag. Hvordan er han så sikker på at han ville vært det den gang? Det ligger en implisitt enfoldighet og selvgodhet i Simonnes’ resonnement. Spesielt kristelig virker det ikke.

Nazismen var en kraft, og den kjentes uimotståelig. Det var ikke fordi menneskene den gang var mindre moralske eller intelligente at de sviktet. Demokratier er svake. De forstår ikke at det er alvor før de ligger på bakken og noen sparker inn tennene. Derfor blir kampens pris så høy.

Det er ikke noe som tyder på at demokratiene i dag er mer klartseende og sterkere moralsk rustet enn den gang. Personlig vil jeg snarere si tvert imot. Til tross for enorme kunnskaper er dagens elite like blind som den gang, og Simonnes er et godt eksempel. Dette er en langt mer slående parallell til 30-tallet enn diverse tegn på kritikk av eller fiendtlighet overfor muslimer. Kunnskap ser ikke ut til å hjelpe. Innsikt er noe annet og mer enn kunnskap.

Politiske behov gjør man fortegner historien: Endlösung skjedde ikke for åpen scene. Det er en grov fortegning. Men det var mange nok tegn til at mange «visste». Men det å vite var ikke ensbetydende med å forstå. Dette har Walter Laqueur skrevet utmerket om i boken The Terrible Secret ( Det ufattelig var sant, Document Forlag).

Simonnes står ikke ved en historisk klagemur. Han vil at vi skal minnes ofrene, men så:

Vi skal også løfte hodet og klare blikket for å se om det i det globale verdenssamfunnet vi er en del av, og hvor det meste i våre øyne ser ut til å foregå i lys av demokratiet, trekker opp noen skyer som varsler det de varsler.

«Skyer som varsler det de varsler» er en tautologi. Det er helgardering.

Før avsløringen av hvem som får skyene til å trekke opp, en svipptur innom ondskapens problem:

Trygg forvissing om at vi har lært og at det som har skjedd ikke kan skje igjen, er et dårlig utgangspunkt for å gjenkjenne det som til enhver tid kan true og true mennesker.

Kloke og betimelige ord. Skriften ber oss være våkne så vi ikke faller i søvn.

Men så:

Vi liker at alt skal være greit og ordentlig, det var antakelig slik de tenkte under krigen også – hordene av mennesker som ikke grep inn mot galskapen.

Dette er det rene sprøyt. Det var slett ikke slik de tenkte under krigen: Da sto ikke termostaten på 24 grader konstant. Det var en tid som sto under et helt annet trykk. Når mennesker jages blir mange redde, de fleste velger tilskuerrollen. Det skal styrke til å stå imot. Simonnes trivialiserer krigen og nazismen.

Det var i det åpne og opplyste Europa at uhyrlighetene fant sted. Vi trodde mennesket var i ferd med å utvikle seg i retning av å «ha lært». Det hadde vi ikke.

Hvilket «vi» er det som snakker? I 1930-årene visste ikke menneskene hva som foresto. De hadde ikke fantasi nok. Hvis de hadde visst hva som foregikk i Sovjetunionen, kunne det hende de hadde forstått litt mer, men det visste de ikke, delvis takket være sosialister og godtroende borgerlige i vest.

Nå blir Simonnes utydelig/tvetydig, men samtidig truende. Hvorfor gikk det galt?

Vi hadde ikke tatt i betraktning at ondskapen er en ukontrollerbar størrelse.

Det er riktig. Men måten Simonnes formulerer seg på, gjør at man får følelsen av at han mener det er mennesker – da som nå – som er ondskapens instrument.

Onsdag skal vi fremfor alt tenke nøye over hvilke strømninger som går gjennom Europa akkurat nå. Høyreekstreme vinder blåser på kryss og tvers både her og over andre verdensdeler, men vi tror vi har kontroll. Hvis den troen er av det naive slaget, kan alt skje – igjen.

Det er godt vi har Helge Simonnes og Vårt Land.

Les også

-
-
-
-
-
-
-