Entartete.jpgSom kjent begynte Adolf Hitler sin karriere som kunstner. Hans malerier og akvareller selges og kjøpes i dag for høye priser, men på den tiden kunstverkene ble til var de ikke særlig verdsatte og avholdte.

Senere i sin karriere utmerket Hitler seg som kunstkritiker. Det var særlig den moderne kunst han kritiserte. Da han kom til makten i Tyskland fikk kritikken utløp i både bokbål og billedbål.

Nasjonalsosialistene så det som sin oppgave å legge til rette for store propagandautstillinger som hadde som sitt eneste formål å undergrave kunstformer som gjenspeilte den moderne tidsånd. Forbundet for forsvaret av den tyske kultur organiserte en utstilling i Karlsruhe i 1933 som viste «offisiell» kunst i Tyskland mellom 1918 og 1933, det vil si i Weimar-republikkens dager. Blant de kunstnere som her ble utstilt som foraktelige modernister var Edvard Munch.

Maleren Adolf Ziegler, president i Rikskulturkammeret, ledet en kommisjon som i årenes løp beslagla 5.000 kunstverk fra private og offentlige samlinger. Blant annet verker av Georges Braque, Marc Chagall, Paul Gauguin, Vincent van Gogh, Henri Matisse, Pablo Picasso, og vår egen førnevnte Edvard Munch.

Utstillinger som latterliggjorde og rakket ned på moderne kunst fikk stor oppslutning. I 1936 bestemte Hitler seg for selv å stå for en slik utstilling. 19. juli 1937 åpnet den offisielle utstillingen av Entartete «Kunst», utartet eller degenerert kunst, i München. Utstillingen åpnet dagen etter prestisjeprosjektet som stilte ut det som skulle være den store og egentlige tyske kunst. Med stor tilfredshet annonserte Goebbels:

De skremmende og forferdelige former som utstillingen i München viser fra den utartete kunst, holder frem for oss hvor dypt den perverse jødiske ånd har trengt inn i det tyske kulturliv… Dette har intet å gjøre med undertrykkelse av den kunstneriske frihet og det moderne fremskritt. Tvert imot, de forkastelige kunstverk som ble utstilt og deres skapere er alle fra i går og fra før i går. De er de senile representanter, som ikke lenger kan bli tatt alvorlig, fra en periode som vi intellektuelt og politisk har passert, og hvis monstrøse, utartete frembringelser ennå hjemsøker de plastiske kunstformer i vår tid. (26. november 1937.)

Utstillingens 650 verker fra 112 kunstnere ble forsøkt latterliggjort på det groveste. Bilder ble hengt opp skjevt og de hadde hånlige kommentartekster. Unge mennesker ble nektet adgang. Med det fikk man understreket bedømmelsen av den moderne kunst som obskøn og villedende. Noen argumenterte for å plassere de ansvarlige for museene og kunstnerne ved siden av verkene slik at publikum kunne spytte på dem.

Hitlers utstilling av utartet kunst var kategorisert etter temaer som «Fornærmelser mot tysk kvinnelighet» og «Krenkelser av Gud».

Utstillingen var ment som et siste kapittel i en barbarisk tid, mens den offisielle utstillingen for den store tyske kunst signaliserte en ny æras demring. Over to millioner mennesker besøkte utstillingen Entartete «Kunst», langt flere enn de som gikk på den offisielle utstillingen. For Goebbels ble dette en bekreftelse på at folket var den egentlige smaksdommer som talte utvetydig.

Det ble foreslått at de gjenværende verker skulle brennes. Dette skjedde den 20. mars 1939 ved brannstasjonen i Berlin. 1.004 malerier og 3.825 akvareller gikk opp i røyk.

Kilde: Peter Adam Art of the Third Reich (1992).