Kommentar

Hvilken reaksjon er adekvat når en mann har kommet seg inn i Kurt Westergaards hus og vært en hårsbredd fra å slå ham ihjel? En rekke spørsmål melder seg.

Det første er sikkerhetskapasiteten til dansk overvåkingspoliti. PET-sjef Jakob Scharf sier de ikke har kapasitet til å overvåke selv dem som blir etterforsket for å tilhøre et terrornettverk. Skulle de gjort det, måtte PET vært tre-fire ganger større.

Hva sier det om forholdet mellom ressurser og oppgaver? Det norske PST har ikke noe bedre kapasitet.

Det betyr m.a.o. at myndighetene ikke har ressurser til å beskytte en person som er et ettertraktet mål for islamister over hele verden. Det er et uhyggelig budskap.

Denne sårbarheten er nå demonstrert for tredje gang, og denne gang lyktes gjerningsmannen nesten.

Første gang, for et par år siden, var det to tunisiere bosatt i Danmark som planla å drepe Westergaard. Planene var konkrete. De hadde rekognosert og skaffet seg oversikt over huset.

Så var det avsløringen av David Coleman Headley og hans medsammensvorne Tahawwur Hussain Rana. Headley ble arrestert med foten på flytrappa. Det som gjorde planene særlig alvorlige, var forbindelsen til Lashkar e Taiba og pakistanske offiserer.

Avsløringen kom i slutten av oktober. Bare et par måneder senere er 28 år gammel somalier gal nok til å forsøke å slå seg inn i huset med hammer og øks. Han lykkes å slå i stykker verandadøren. Westergaard hadde åndsnærværelse nok til å komme seg inn på det sikrede badet. Men den potensielle morderen ble alene med Westergaards fem år gamle barnebarn. Hva ville skjedd om han hadde gått løs på henne? Det kunne endt riktig ille.

Hva forteller disse planene oss? De forteller at det finnes et miljø som vil ha has på Westergaard, og trolig også Flemming Rose, for enhver pris.

Det vil si: De kommer ikke til å gi seg. Tid spiller ingen rolle. Før eller siden vil de lykkes. Tror de.

Hva kan gjøres for å skuffe dem?

1. En drastisk opprustning av PET.

2. Terrormistenkte kan ikke få gå løs. Hvis noen mistenkes for tilknytning til Al Shabaab, Al Qaida eller lignende, kan de ikke få gå løs. De må internes og utvises.

3. Adgangen til å utvise terrormistenkte må lempes. De juridiske hindringene for å gjøre det må fjernes. I dag veier den terrormistenktes rettigheter tyngre enn sikkerheten til uskyldige danske borgere. Hvis en potensiell morder risikerer en ublid behandling i hjemlandet, får han bli. Det er en helt uholdbar situasjon. Publikum vil i det lange løp ikke akseptere en slik prioritering. Retten snus på hodet. Den som velger å begå en terrorhandling på dansk jord, bør få forhånd vite at han forspiller sin rett, både til opphold og statsborgerskap.

4. Lovendringer. Det er kun ett tiltak som virker avskrekkende: tap av statsborgerskap og utvisning. Dette krever utredning og grundig behandling. Det vil trolig medføre konflikt og konfrontasjon med EU-domstolen, Menneskerettsdomstolen i Strasbourg og FN-organer. Men noen må gå foran og ta denne fighten. USA har alltid reservert seg og beholdt den nasjonale selvråderetten i slike spørsmål. Europeiske land blir nødt til å ta den tilbake. Bare slik kan myndighetene bevare publikums tillit.

5. Et særlig problem er oppfatningene innen rettsvesen, akademia og mediene. De er representanter for en ultraliberal rettighetstenkning, helt uten tanke på omkostninger og konsekvenser. Tunsierne kunne ikke utvises til Tunis, de ble i Danmark på tålt opphold. Deres sak skal opp i høyesterett. Dyktige jurister taler deres sak. Dommerne er lydhøre, og det går ikke lang tid før det er regjeringen som stamper i motbakke.

Selv etter dette tredje drapsforsøket kommer rettslobbyen snart til å være mer opptatt av terroristens sak enn av Westergaard og samfunnets.

Den største og mest nærliggende utfordring blir å avkreve denne rettslobbyen et regnskap. Deres argument er at større kontroll og strengere regler vil ødelegge det vi forsøker å forsvare: et humant samfunn.

Dette argumentet holder ikke lenger, og har ikke gjort det siden 9/11.

Vi ser at vi står overfor en fiende som ikke gir seg, som er like uforsonlig som før. Den store forskjellen er at den muslimske befolkningen i Europa øker rekordartet. Det vil være helt ødeleggende for integreringen hvis en person som Westergaard ble drept. Det ville demonstrert for muslimer at islamistene er sterke og at et vestlig samfunn ikke greier å beskytte hverken kunsten eller kunstneren.

Den norske regjering må gjerne tro at den er annerledes. Det er en illusjon. En seier for islamistene handler om langt mer enn ytringsfriheten.

Karikaturene handler om den totale krigen som islamistene har erklært Vesten. Man kan ikke velge å stå utenfor krigen. Hvis motstanderen har erklært deg krig, må du forsvare deg, eller gå under.

Så mye står på spill i saken om Kurt Westergaard.