Med noen musikkstykker er det slik at jeg har dem gående på repeat, og etter å ha hørt dem 10 ganger i strekk vil jeg fortsatt ha mer. Et eksempel er Schuberts første virkelig populære lied «Gretchen am Spinnrade». Han skrev den i 1814, sannsynligvis mens han var ulykkelig forelsket i sopranen Therese Grob, som han tilegnet flere av sine verk. Teksten er av Goethe og beskriver Gretchens lengsel etter Faust mens hun sitter ved rokken og spinner.

Jeg har diverse versjoner av denne lieden hjemme i hylla. Barbara Bonneys tolkning ligger foreløpig høyt på listen over favoritter. Hennes versjon griper meg fordi den er så uventet. Hun er lyrisk sopran, og jeg er vant til å tenke om Gretchen som mer dramatisk, mer lidenskapelig og mindre drømmende og melankolsk enn Bonney. (I Berlioz’ opera «La danmation de Faust» synges rollen som Marguerite av en mezzosopran.) Dette dreier seg tross alt om en kvinne som har falt for en mann som har solgt sin sjel til djevelen, og ikke om et blodfattig persilleblad uten erfaring. I tillegg har akkompagnatør Geoffrey Parsons valgt et langsommere tempo enn Schubert skisserte. Likevel er dette en for meg svært troverdig tolkning, og jeg trykker gjerne repeat-knappen igjen. Og igjen. Og igjen.