Feature

Det korte intervjuet Adam Holm i danske Deadline gjør med Fay Weldon er instruktivt. Holm åpner med å spørre hvordan det kan ha seg at Weldon som før var for de svake – dvs. kvinnene – nå har tatt parti for islam-kritikere som angriper de svake – dvs. muslimene. Weldon er tydelig overrasket over den grove og plumpe problemstillingen, og sier, sorry, «de er slett ikke svake. De er tvert imot meget artikulerte og pågående». Det går en liten stund og så gjentar Holm sant for dyden eksakt samme spørsmål. Han kunne like gjerne spurt: hvornår ble du ond? for det er det spørsmålet impliserer.

Weldon forklarer nå – hele tiden tålmodig – at det er Holm som ikke forstår noen ting. Kvinnene i islam er nettopp de svake. Det er en konsistens i Weldons tenkning. Men det forstår ikke Holm. Det går ikke inn. Han fortsetter med å spørre om hun ikke generaliserer.

Dermed går intervjuet over til å handle om Holm og ikke Weldon. Det er sjelden man ser en journalist blamere seg til de grader. Han synes ikke å forstå hvordan han avkler seg selv overfor seerne. Dette er spørsmålsstillinger som var aktuelle for syv-åtte år siden, likevel fortsetter Holm å gå i ring. Ingenting har skjedd. Weldon burde kanskje sagt det seerne opplever: «Det er du som har et problem».

Hvorfor er det så om å gjøre for Holm å sette Weldon til veggs? Hun tilhører Europas litterære elite, og tilhørte den progressive siden. Når disse begynner å artikulere islam-kritikk får de politisk korrekte panikk. Da bryter deres mentale strukturer sammen. De ser ut til å være avhengig av en streng dikotomi, omtrent som i Animal Farm: sterke og svake, gode og onde. Og muslimene er deres optikk svake, derfor kan ikke Weldon angripe dem uten å bli ond. Holm forsøker å redde henne fra seg selv. Det er latterlig og pinlig. I en seriøs redaksjon ville han vært tatt av programmet. Men hva gjør man med journalister som er så forstokkede? Det kryr av dem i redaksjoner over hele den vestlige verden. De slåss for sine fordommer som om det gjaldt livet. De representerer et stort demokratisk problem. Hva gjør man? To mekanismer synes nærliggende: markedsmekanismen – at seertall eller opplag faller, skjønt det er vanskelig med statsfinansierte kringkastere som DR, NRK og SVT. De vet best. Eller at intervjuobjektene tar til motmæle, under sending, eller nekter å stille opp.