Kommentar

Det er en slående forskjell mellom høyre- og venstreekstremisme: høyreekstremismen mangler kulturelt inntak, den har ingen koblinger til kulturen og the establishment. Det gjør at dens språk og symbolbruk blir «håpløs» og nærmest tragikomisk. Men kultureliten glemmer at virkeligheten er en større referanseramme enn deres egen, og hvis de ror seg for langt ut, vil høyreekstrem retorikk kunne slå an, i mangel av noe bedre.

Derfor handler ikke NorgesPatriotene og Demokratene og Jan Simonsens blogg bare om antall og oppslutning, som er forsvinnende liten. Det handler også om funksjon og tidsånd.

Det går ikke an å bekjempe en ideologi som følger tidsstrømmen, uansett hvor krøkkete, med moralsk refselse og fordømmelse, utestengning og isolasjon. Man må kunne plassere den og forstå den og vise at man forstår tiden bedre enn de gjør.

Mangel på røtter, mangel på innpass, mangel på kulturell beherskelse og mestring lyser av NorgesPatriotenes side. Det er nesten så man gjør seg til «grin». Jeg var ikke klar over hva den hvite rose var for noe som smykker NPs brosjyrer, og trodde det var en kopi av Aps rose. Men det er ingen hvilken som helst rose. Det er Den hvite rose, Die weisse Rose, de desperate ungdommene som dannet en motstandsgruppe mot nazismen midt under slaget om Stalingrad, fordi de ikke kunne leve med forbrytelsene som ble begått i deres navn.

Heian & Co mener de er dagens Hvite rose, at de går i fotsporene til de intenst religiøse og idealistiske unge tyskerne med Hans og Sophie Scholl i spissen. Det hadde vært humoristisk hvis det ikke hadde vært dobbelt tragisk: Hvis Heian er Sophie Scholl, er Stoltenberg og den norske stat Det tredje riket.

Sophie Magdalena Scholl er en viktig inspirasjonskilde for oss i NorgesPatriotene. Hun var en av få som valgte aktivt å konfrontere det regimet hun levde i med ikke-voldelige metoder. Hennes ånd lever i dag videre i NorgesPatriotene. Vi er stolte av å kunne føre hennes motstandskamp videre. I dag sloss vi ikke mot Hitlers regime, men et regime der landets myndigheter har full psykisk kontroll over landets innbyggere.

Det er denne psykiske kontrollen som er årsaken til at selv om svært mange nordmenn er dypt uenig i innvandringspolitikken som føres, tør de ikke å engasjere seg aktivt. Med rette er de redd for de konsekvenser som vil komme dersom de aktivt gjør noe med sin mening. Totalitære regimer er noe man gjerne forbinder med voldsutøvelse mot opposisjonelle. Psykisk kontroll er derimot en mye sluere metode der makthaverne sikrer seg full kontroll på landets innbyggere. Det er i denne situasjonen vi finner Norge i dag.

Vårt land er alvorlig truet av fremmedinnvandring. Denne fremmedinnvandringen er så massiv at etniske nordmenn i løpet av få generasjoner vil miste råderetten over eget land. Dette er det svært mange nordmenn som er fullstendig klar over. Allikevel er myndighetenes psykiske kontroll og makt så stor at nordmenn velger å tie i stedet for å engasjere seg for sitt folks fremtid.

Desto større er viktigheten av at det finnes en motstandsbevegelse som reiser seg mot strømmen. Denne bevegelsen er det vi i NorgesPatriotene som fører. For Sophie Magdalena Scholl og hennes støttespillere så situasjonen mørk og trist ut. De valgte allikevel å følge sin samvittighet og gjorde sin plikt ved å si fra om den uretten som Hitler og hans naziregime drev. På samme måte følger vi i NorgesPatriotene vår samvittighet og gjør vår plikt ved å si fra om politikernes svik i nåtidens Norge.

Dette er bakgrunnen for at vi med stolthet bruker «Den hvite rose» som symbol på at motstandsbevegelsen lever videre. Innholdet i løpesedlene som «Den hvite rose» spredte, kan i stor grad også overføres til dagens Norge. Vi avslutter derfor med deler av teksten som var å finne i den første løpeseddelen de spredde. Bytt ut ordet tysker med nordmann, så har vi dagens Norge:

«Ingenting er et kulturfolk mer uverdig enn å la seg regjere uten motstand av en ansvarsløs klikk herskere, som drives av mørke krefter. Er det ikke slik at enhver ærlig tysker i dag skammer seg over sin regjering? Og hvem har oversikt over hvor stor fornedrelsen vil bli for oss og våre barn den dagen da sløret faller fra våre øyne og de grusomste, og i enhver henseende ubegripelige forbrytelser trer fram i dagen?»

Det er nesten som man må kunne si: her er bevegelsen full circle. Antifascismen har vært venstresidens glansnummer og sutteklut. Nå har høyreekstreme anammet samme retorikk. Måten det skjer på er nærmest infantil og ubehjelpelig: Heian trykker Den hvite rose til sitt bryst, og i neste omgang angriper han Fremskrittspartiets Ungdom med en retorikk som heller tilhører forfølgernes.

Angrepet blir spesielt usmakelig fordi det er rettet mot to av partiets politikere med utenlandsk bakgrunn: Himanshu Gulati og Mazyar Keshvari. De to skrev en ytterst tankevekkende kronikk: Frp best for innvandrerungdom:

To profilerte FrP-politikere med innvandrerbakgrunn har skrevet en kronikk i Aftenposten. Overskriften er «Frp best for innvandrerungdom». Hele kronikken er gjennomsyret med synspunkter som gjenspeiler kronikkens overskrift. Forfatterne argumenterer for at FrP er partiet som bryr seg om innvandrerungdom og avslutter kronikken med at «derfor er Frp innvandrerungdommens siste skanse!»

NorgesPatriotene er ikke i tvil om at kronikkforfatterne har helt rett. FrP er partiet som innvandrerne bør stemme på. FrP er partiet som taler innvandrernes sak. FrP er nemlig ikke imot innvandringen til Norge og er heller ikke imot at Norge blir et fargerikt multikulturelt samfunn. FrP er partiet som bidrar til at vi etniske nordmenn blir en minoritet i eget land. Det FrP gjør, er å spille på fremmedfrykt for å narre ola dunk til å gi FrP sin stemme.

Gulati og Keshvari vil ha offisielle institusjoner som Kirken til å ta innvandrerungdoms interesser på alvor. Heian henger ut deres hudfarge. Det er å fri til fremmedhat.

Det er grovt, det er vulgært og de vil fleste vil bli frastøtt. Det er likevel et tegn i tiden at noen stiller til stortingsvalg som har slike tanker.