Gjesteskribent

Revolusjonsgarden er ikke bare en stat i staten, den dikterer i økende grad staten og overtar den. Revolusjonsgarden ble skapt for å være den islamiske republikkens ideologiske hær. Men nå har vokteren vokst seg så stor og mektig at den selv overtar staten.

Gardens overtakelse betyr en hardere ideologisk linje, utrensinger, større nidkjærhet og forfølgelse av alt som kan smake av opposisjon. Det betyr også en mer aggressiv utenrikspolitikk. Revolusjonsgarden har hånd om atomvåpenprogrammet og støtter Hizbollah, Hamas og forsøker å så revolusjonær uro, på samme måte som Komintern i sin tid. Garden er til stede i Venezuela, Nicaragua, og andre muslimske land. Marokko brøt de diplomatiske forbindelsene med Iran i mars pga undergravende arbeid.

Det er grunn til å frykte kombinasjonen av militanthet og ideologisk glød. Garden har militærjuntaens karakter; militære organiserer samfunn på spesielle måter, med toppstyrte strukturer og liten sans for sivilsamfunnet.

Ali Khamenei står i et symbiotisk forhold til Revolusjonsgarden: men hans stilling er blitt svekket. Tidligere har han hatt ulemaen bak seg som motvekt. Det har han ikke i samme grad. Presteskapet er splittet, mens Garden er i ascendanten.

Kari Vogt snakket nylig med beundring i stemmen om at den iranske staten er sterk: hun brukte uttrykket Nasjonalgarden, og sa ganske riktig at den er en stor økonomisk aktør, og har vunnet store kontrakter – igjen med begeistring i stemmen. Men dette er kontrakter Garden har vunnet ved favorisering. I et diktatur er det ikke noen sunn konkurranse. Garden råder over et stort økonomisk-militært imperium: det er tungt inne i olje, gass, infrastruktur, byggeindustri. Det rår over egne havner hvor det importeres varer som selges på svartebørsen.

Det sier seg selv at kombinasjonen av militærvesen, eget flyvåpen, marine, sikkerhetstjenester, kontroll med atomvåpenprogrammet, og store økonomiske ressurser, gjør Revolusjonsgarden til en formidabel maktfaktor. Det er som pretorianergarden i Roma: fra å vokte keiseren går den over til å overta tronen. Dit ser Garden ut til å ha kommet: å tjenestegjøre der er blitt springbrett for karriere og innflytelse, og gradvis har dens fangarmer bredt seg utover.

Militariseringen av samfunnet byr på helt spesielle og nye utfordringer for opposisjonen.

Opposition leader Mir Hossein Mousavi, who claims he won the presidential election, and other pro-reform leaders appealed to Iran’s top Shiite religious figures over the weekend to speak out against the growing crackdown. They warned of «the spread of tyranny in the Islamic Republic system.»

Last week, Mousavi warned Iranian society was becoming «more militarized» and being pushed into a «near coup d’etat atmosphere.» He said security forces must adhere to the constitution to guarantee the voice of the people in decision-making.

But the Guard’s power has been building for a long time and isn’t likely to stop, Iran expert Frederic Tellier said.

«The current crisis is less a coup d’etat than the final phase of their conquest of power and a likely foretaste of a far more ruthless and systematic political purge to come,» said Tellier of the Brussels-based International Crisis Group.

He predicted the force’s final grab of the reins of power in Iran may come after the death of 70-year-old Khamenei, when they can impose a new political model: a collective leadership or outright military rule.

In recent years, the Guard has extended its power far beyond the military. It controls a multibillion dollar business empire, built up during reconstruction from the devastation of the 1980-88 war with neighboring Iraq.

Guard’s companies now routinely land lucrative construction contracts in oil, gas and farming industries. They run networks of clinics and are believed to also control unauthorized docks to bring in much sought-after consumer goods to be sold on the black market.

Service in the Guard has become a stepping stone to national politics. Ahmadinejad and at least five members of his first term Cabinet are thought to be former Guard officers — including defense, energy, justice and interior. The parliament speaker, many parliament members, Tehran’s mayor and the head of the state radio and TV network also are thought to have served in the Guard.

«They are the breeding ground of a second generation of Islamic leaders who seek to preserve, if not radicalize, the revolution’s ideals, master advanced technology such as nuclear energy, ensure Iran emerges as a regional power and acquire greater financial and political assets within the system,» said Tellier.

Perhaps even more important is their bond with Khamenei, who stands at the top of Iran’s clerical hierarchy and directly appoints Guard’s commanders.

«The Guards and Khamenei have a symbiotic relationship. In return for their support of Khamenei, the Guards have become one of the most powerful political and economic institutions in Iran,» said Alireza Nader, an Iran expert with the RAND. Corp., a Washington-based research center.

«But it appears that Khamenei may have become too dependent on the Guards,» Nader said. «The recent presidential election dispute showed that Khamenei must rely on the security forces, especially the Guards, to keep his political opponents out of power.»

Garden rår over Basji-militsen som er en halvmilitær milits, hvis medlemmer har andre jobber. De utkalles som mobb til å gjøre det skitne arbeidet og har full ryggdekning. Det kan gjøre noen og enhver i det sivile samfunn fryktsomme.

Along with its own forces, the Guard governs the Basij, a sprawling volunteer civilian force that some estimate to number a million members. Basijis include plainclothes militiamen who have been seen and taped beating and shooting protesters. But others also volunteer in government offices, companies and other institutions, keeping an eye on the ideological loyalties of co-workers.

Like hard-line clerics, Guard commanders have depicted the protest movement that erupted in support of Mousavi as a plot to foment a «soft revolution» backed by foreign enemies and aimed at toppling Iran’s clerical leadership.

In a speech earlier this month, Guard chief Gen. Mohammad Ali Jafari opened the door for even more aggressive Basij action.

«Basij efforts should not be limited to the military dimension,» he said. «This force must be prepared to neutralize the soft threat and a range of plots by the enemy on the political, economic, cultural and social levels.»

He also said government officials must help Basijis in their mission.

Other Guard commanders have been fanning out across the country spreading their message.

Gen. Mohammad Ismail Saeedi told university students in Tabriz this week they should be trained on resisting a «soft revolution.»


Revolutionary Guard tightens hold in Iran crisis

Les også

-
-
-
-