Sakset/Fra hofta

Dagbladet har fått ny layout, Marte Michelet har fått nye briller og smiler faktisk svakt på bylinebildet. Men mentalt lever hun i Nord-Korea.

Det er ok å kritisere Steinar Lem. Debatten ruller. Den har en tendens til å bli nullstilt av organer som Dagbladet. Dermed kan Thomas Hylland-Eriksen påstå at det ikke har skjedd noe særlig på 20 år.

Hver gang noen forsøker å rulle stenen oppover bakken, sørger noen for at den ruller ned igjen.

Man må for all del forhindre at debatten beveger seg en millimeter. I denne kampen er ethvert middel tillatt.

Marte M. har gått i en skole. Hun har lært leksen. Når tiden er inne, vet hun å benytte lærdommen.

Jeg har nettopp lest en bok om livsskjebner under Mao. Når jeg leser Marte M. er det som å se rødegardistene utfolde seg.

Da dagbladet.no i går intervjuet Lem eksploderte debatten. Forestillingen om at muslimene føder barn i et vanvittig tempo, og at hvite, kristne, n’te generasjonsnordmenn er utrydningstruet, har nå blitt en «sannhet». Lem bør skamme seg over å spre påstander som ikke har noen som helst rot i virkeligheten.

Den mest radikale utregningen til SSB tilsier at det i 2060 vil være 11 prosent i Norge som har bakgrunn i muslimske land. Og hva vet vi om folk med muslimsk bakgrunn? Jo, at de, akkurat som folk med kristen bakgrunn, er og kan bli alt mulig rart. Men Steinar Lem forholder seg til barn av muslimer som om de var en slags fremmed ugress, genetisk kodet til å slå ut i blomst på én bestemt måte: Som kvinneundertrykkende, ytringsfrihetshatende og voldelige konfliktskapere. Dermed må vi luke i den menneskelige hagen, og sørge for at denne spesielle arten ikke får vokse fritt. Jeg vet ikke hvor eller hvordan Lem vil sette «taket», hans nye humanøkologi er kanskje uferdig på det punktet.

Moralisme og brutalitet trivdes godt i maoismen. Først formaningene, en blanding av fru Mao og tante Sofie: Steinar Lem bør skamme seg.

Lem har forsøkt å reise en debatt. I stedet blir han kriminalisert. Han forsvarer «hvite, kristne, n`te generasjonsnordmenn», hvilket vil si klassefienden.

Marte M. gjenskaper den samme dikotomien som Mao anvendte for å dømme levende og døde: Two legs bad, four legs good.

Dette gamle slagget møter vi daglig. Men Marte M. har noe mer på lager. Hun er en eksekutør, hun er en ekte rødegardist. Rødegardistene gjorde kort prosess med fienden. De lot dem ikke dø i synden.

Men Steinar Lem forholder seg til barn av muslimer som om de var en slags fremmed ugress, genetisk kodet til å slå ut i blomst på én bestemt måte:

Å betegne mennesker som «gress» er klassisk stalinisme og maoisme: det var slik de omtalte mennesker med feil stamtavle, eller feil holdninger. Samfunnet var som en plen som måtte pleies, dvs. man måtte luke ut ugresset.

Marte M. griper til bilder som ligger hennes hjerte nær. Det karakteriserer hennes eget mentale univers. Å antyde at Steinar Lem betrakter muslimske barn som ugress som må lukes vekk, fortjener ingen kommentar. Men når man vet det kommer fra Marte M. forstår man bedre sammenhengen. Den gamle hatmaskinen lever i beste velgående, og den brukes nå til å lage hakkemat av mennesker som våger å heve røsten til forsvar for et opplyst samfunn. Det er feil å kalle alliansen for Marx-Muhammed. Det er snarere Mao-Muhammed. Hvilken legering! Hvilke resultater kan vi vente oss?


Røtter og føtter

Les også

-
-
-
-
-
-