Feature

Fem tusen muslimer i bønn foran Milanos domkirke i kjølvannet av en Gaza-demonstrasjon inneholdende aggressive paroler. Kirkens menn uttrykte bekymring over denne sammenkoblingen mellom vold og religion. Siden bad selvutnevnte representanter for islam katolikkene om unnskyldning.

Så gjett hva de gjorde i dag? Jo, de gjennomførte en lignende demonstrasjon, men bønnen fant denne gang sted foran et annet viktig symbol på byen: den mastodontiske sentralbanestasjonen.

Disse offentlige bønnemarkeringene er ikke nye. De er en form for offentlig protest. I 1994 var det et lignende islamsk bønnemøte på Piazza Duomo i forbindelse med en protest mot Hebron-massakren. Jeg husker opptrinnet, for jeg var selv student i Milano i 1994. Den gangen ble Milanos erkebiskop, kardinal Dionigi Tettamanzi, eitrende forbannet over opptrinnet, og det ble fra muslimsk hold lovet at noe lignende aldri skulle gjenta seg.

Det er forresten noe spektakulært over motsetningen mellom plasseringen rett foran landets nest største kirke og vinkelen på 45 grader som ryggtavlene danner i forhold til linjen rett mot inngangen (de er vendt mot Mekka, selvsagt). Som om man helt ignorerer dens svært tydelige tilstedeværelse, selv om utfordringen er tydelig. En utfordring som man dog viser et nærmest nonchalant forhold til, da bare forestillingen om Mekkas eksistens langt, langt borte gir styrke
til å blåse i denne giganten av hvit marmor med sine 3000 statuer.

Hadde man for øvrig gjort et lignende stunt foran Peterskirken, hvor fasaden vender mot øst (i Milano mot vest, slik tradisjonen er, siden alteret helst bør ligge på den siden hvor solen står opp for å ære Kristi legeme), ville det vært rumpa og ikke hodene som vendte 45 grader mot kirken! Det ville være en større fornærmelse, men da kunne man ikke lenger snakke om respekt for den katolske religion, slik man nå gjør på det sedvanlige instrumentelle vis.

Christian Skaug

Det forekommer meg at denne bruken av religiøse handlinger i det offentlige rom er noe som europeerne blir urolige, usikre og famlende av. Man merker budskapet: en rituell handling for å vise samhold innad og styrke utad. Det er et aggresivt budskap – vår tro er sterkere enn deres. Det er ikke så lite trass i denne oppvisningen. Og den er også ment å skremme. Hvem ved sine fulle fem ville finne på å legge seg på kne i tusentall hvis det ikke var for å demonstrere makt og fromhet. I islamismen går det ut på det samme. Vanlige religiøse mennesker har ikke behov for å vise sin tro på så demonstrativt vis.

Red.