Kommentar

Red. har vært en uke i New York. Det har selvsagt avfødt mange tanker. USA er et godt sted å observere Europa fra.

USA har det Europa mangler: et fellesskap for et multikulturelt samfunn. Fordi dette er gitt, kan man også stille krav, og ingen får særbehandling. Linjene er klare. I Europa er det rot, et eneste virvar. Man vet hverken ut eller inn, blander sammen, og synker, synker. Man greier ikke se hvor grensene går, lage distinksjoner, se hva som er viktig og uviktig, og diskusjonene tværes ut, flises opp og blir utmattende. De store linjene, de prinsipielle betraktninger kommer man ikke i nærheten av.

Derfor er USA så viktig for Europa. Uten USA ville Europa trolig være fortapt. Det er her vi finner den intellektuelle styrken og den selvfølgelige viljen til å forsvare samfunnet som Europa mangler.

Det politisk korrekte i Europa tror Barack Obama er kommet for å hudflette de hvite og hevne noen hundre års undertrykkelse, dvs. identity politics. Europa har forfalt så mye at man tror kritikk betyr selvskading. Men kritikk er noe man driver i et demokrati for å rette på skjevheter, ikke ødelegge eller velte systemet. Denne selvhatende, selvdestruktive politikken får helt andre konsekvenser i Europa enn i USA, fordi det finnes så liten motvekt. Europa blir som et skip med slagside som tar inn stadig mer vann.

Europa margstjeles av selvovergivelsen, og prosessen blir selvforsterkende. Som noen sa: det som skjer i Europa er helt uten sidestykke i historien: et høyt avansert samfunn overgir seg frivillig.

På Metropolitan Museum finner jeg en bok med portrettmalerier fra Weimarrepublikken. Bildene er seksuelt dristige og skildrer det vulgære, kler av menneskene. Det minner om vår tid. Men vi mangler nådeløse kunstnerblikk, og er snart slukt av pornoen: på bare en uke er VGs forside blitt mer horete: Drap og sex på do.

Noen bruker Weimar som kicks, men de ser ikke undergangsstemningen. Vi lever i en slags forutanelsens tid om store problemer forut, men overflaten er helt glatt og flat. Denne flatheten kan gi fornemmelsen av ensomhet og en obstfeldersk feil planet-følelse. Men det er nettopp denne fremmedheten som bekrefter at noe er galt, og at motsigelsene flerfoldiggjøres for hver dag som går. Tausheten er noe av det merkeligste ved vårt samfunn. Og det er her kunsten kommer inn. Den kan fortelle deg: – Nei, du er ikke gal. Dine følelser er helt riktige.

Les også

-
-
-
-
-