Kommentar

Historien om svensk-marokkaneren som var Al-Qaidas nr. 2 i Irak, er et eksempel på en undergrunn vi ikke vil vite noe av. «Vi har våre etater til å ta seg av slikt,» tenker vi. Men hvis disse institusjonene – rettsvesen, politi og overvåkning – ikke får politisk støtte, vil de tape mot de suspektes forstillelse og beskyttelsen rettighetssamfunnet gir dem.

Det pågår et spill, der terroristen og borgeren som vil sveve i uvitenhet inngår i en uhellig allianse. Terroristen benytter rettighetene for hva det er verdt, til å tie, til ikke å bli utlevert, til å protestere mot overvåking og pågripelse. Borgeren er stolt over at rettssamfunnet behandler alle likt. Men alle er ikke like. Terroristene er annerledes.

Prinsippet europeiske demokratier styrer etter, er at det er bedre at en terrorhandling begås enn at en terrormistenkt utleveres til et land hvor han/hun kan bli mishandlet og torturert.

De to tunisierne som sitter arrestert i Danmark anklaget for å ha planlagt å drepe tegneren Kurt Westergaard, er besluttet utvist ved administrativ forføyning. Det kan regjeringen egenrådig bestemme, i konsultasjon med sikkerhetspolitiet PET. Men domstolene kan kreve dokumentasjon, og de kan med konvensjonene i hånd nedlegge forbud mot utvisning. Den europeiske menneskerettskonvensjonen går foran nasjonal lovgivning.

Historien om svensk-marokkanske Abu Qaswarah (43) er en god illustrasjon på hvordan terrorister beskyttes av systemet. Qaswarah (det er hans dekknavn) kom til Sverige på 80-tallet. Han hevder han ble radikalisert av å bo i Sverige. Han ble aktiv i en moské i Stockholm, han gikk i kjortel, anla langt hår og skjegg og la ikke skjul på sin radikale politiske tro. Ikke så merkelig at Säpo ble interessert. Qaswarah spilte rollen som forfulgt og trakassert. Dagens Nyheters Staffan Kihlström forteller om et intervju han gjorde med mannen i 2004:

Han berättade att första gången han förhördes av den svenska säkerhetspolisen var 1995 efter ett attentat i Frankrike. Två år senare fick han åter besök av Säpo i sitt hem i Lund. 1998 blev han kallad till polishuset på Kungsholmen i Stockholm. Två säkerhetspoliser kom ned till receptionen där bara för att säga att de hade ögonen på honom. Några år senare, i oktober 2001 fick han frågor i passkontrollen när han skulle resa till Iran, berättade han. I mars 2004 greps han i en lägenhet men släpptes senare. Han påstod att Säpo förföljde och trakasserade honom och hans svenska fru, Säpo skuggade, avlyssnade och följde varje steg de tog, till och med när de skulle till barnavårdscentralen med något av de fem barnen, påstod han.

Man spiller krenket i et land som tar på en med silkehansker, og hevder at det er pga. ens tro. Pressen står klar til å formidle offerbildet.

Våren 2004 var Qaswarah på vei til Danmark, offisielt for å hjelpe en kamerat å flytte. Säpo varslet danske kolleger, i henhold til en avtale som sier at man skal informere når mistenkte beveger seg over grensene. Qaswarah ble arrestert. Marokko krevde ham utlevert. Qaswarah ble svensk i 1993. Han kunne ikke utleveres fra Sverige, men Sverige kunne ikke gjøre noe hvis danskene bestemte seg for å utlevere ham.

Det ble ingen utlevering. Begrunnelsen fra Marokko var for svak. Kanskje hadde også den blitt stanset med henvisning til torturrisikoen. Kona til Qaswarah sto frem i avisene og fortalte hvordan famlien led ved tanken på utlevering.

Momenter

Leser man intervjuet med Qaswarah grundigere, er det flere momenter som dukker opp. Han erkjenner at familien bodde i Afghanistan og Pakistan i 2000 og 2001 – for å bli mer religiøse.

– Vi var religiösa och ville bo där vi kunde utöva vår religion, sade han.

Nå var det vel ikke noen vanskeligheter med å praktisere sin religion i Sverige. Hva slags religion var det Qaswarah ville utøve? Var det en religion med visse praktiske følger, f.eks. våpentrening og opplæring i terror? Qaswarah skal ha vært en ytterst brutal leder i Nord-Irak.

Men i 2004, forut for reisen til Irak, kunne Qaswarah skyve religionen foran seg som et gyldig argument.

Allerede i 2001 kom det indikasjoner på Qaswarahs innblanding i Al-Qaida.

Amerikanska soldater hittade senare på hösten flygbiljetter utställda i hans frus namn, men med namnet felstavat, i vad USA kallade «ett al-Qaidahus» i Afghanistan på gränsen till Pakistan. Biljetterna och andra fynd visades upp i direktsändning i CNN några månader efter 11 september.

Problem

Vanskeligheten med å få felt terrormistenkte er de strenge beviskravene som stilles i vanlig strafferett. Man har en indisiekjede, men den vurderes ikke som god nok ut fra vanlige kriterier. Men som tilfellet Qaswarah viser: indisiene var korrekte. Qaswarah tilhørte Al-Qaida.

Han var kanskje blant de aller farligste:

Vi vet också varför han sattes upp på USA:s lista över personer som misstänks stödja terroristnätverket al-Qaida. Om de anklagelserna är korrekta är en annan sak, men han pekas av USA ut för att ha haft nära kontakt med al-Qaidaledaren Abu Musab al-Zarqawi, som dödades vid ett amerikanskt flyganfall i juni 2006. USA anklagade också 43-åringen för att ha varit ledare för en extremistisk grupp kring en moské i Brandbergen. USA hävdade att hans ledarskap byggde på kontakter med al-Qaida-ledare som han ska ha träffat i Pakistan och Afghanistan. Han ska också, fortfarande enligt USA:s anklagelser, ha varit Zarqawis och al-Qaidas expert i Europa i frågor som rör kemiska och biologiska vapen.

Den siste opplysningen er den mest interessante. Al-Qaida forsøker å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Hvis de får tilgang til slike, er det for å bruke dem. Da er vi over i en helt annen problemstilling.

Strafferetten er i liten grad opptatt av straff for forbrytelser som ikke har funnet sted. For noen år siden ble det pågrepet noen svensker i Nord-Norge som hadde planlagt et sjokkbrekk over grensen. De ble stanset før de rakk å gjennomføre. Da kom problemstillingen opp: Kan man straffe for en forbrytelse som ikke er begått?

Lovene er utarbeidet på grunnlag av vanlige forbrytelser. Men terror dreier seg om forbrytelser i et omfang som ligger hinsides strafferetten. Likevel fortsetter domstolene å kreve at politiet fremlegger bevis som i en vanlig krimsak.

En domstol i Storbritannia frikjente for ikke lenge siden gruppen som planla å sprenge ni passasjerfly over Atlanteren ved hjelp av mineralvannsflasker fylt med sprengstoff. Det var en av de mest omfattende spaningsoperasjoner britisk politi har gjennomført: 2.000 mann deltok i overvåking av de impliserte. Saken slo ned som en bombe, og førte til øyeblikkelig forbud mot å ta med flytende væske inn på fly. Politiet fant en leilighet som ble brukt til å eksperimentere med bomber på flasker. Den hovedmistenkte ble arresterte med en minnepinne med blant annet avgangstider fra Heathrow. Likevel ble de ikke dømt for å ha planlagt terror, kun for å ha planlagt skadeverk. Dommen utløste et ramaskrik fra politi og påtalemyndighet, og saken er anket. Men den rommer i essens hva saken dreier seg om: et rettsvesen som nekter å ta inn over seg at terror ikke er vanlige forbrytelser.

Bak denne insistering på rettsstatens prinsipper ligger en fornektelse og fortrengning av hva terroristene er i stand til. Den dagen tusener blir drept i et terrorangrep, kommer de samme medier, politikere, organisasjoner og professorer til å slynge bebreidelser og anklager mot politiet. Den store unnlatelsen er at man vet at noe må gjøres, men man lukker øynene og er stolt av rettsstaten. At den er bygget på sandgrunn, vil man ikke vite.

Säpo höll ögonen på honom