Feature

Link: Salvador Dali & Louis Bunuel - 1928 - Stummes Kino

Av Jon Eirik Lundberg

Den første verdenskrigen kostet Europa uskylden, sier en klassisk frase. Hvilken uskyld det var å miste, står litt uklart. Det man sikter til, tror jeg, er at industrisamfunnet først forbedret levevilkårene for millioner, og på alle måter demonstrerte at mennesket befinner seg i en form for utvikling fra barbari til sivilisasjon – for deretter å forvandles til det største slaktehuset siden Djengis Khan.

Nietzches spådom gikk den gang i oppfyllelse: «Når den jevne europeer innser at Gud er død, vil verden kastes ut i kriger aldri sett maken til.»

Denne pessimismen satte seg imidlertid ikke i kunsten; det skjedde først etter Auschwitz. I mellomkrigstiden eksisterte tilsynelatende en mennesketype som forsvant i neste voldsorgie. Kunsten skulle ikke nødvendigvis være «nyttig», som en viss norsk kulturminister slo fast i 2006; man tok det snarere for gitt at fantasien, fremfor selvbiografien, var kunstens naturlige råstoff. Om den «realistiske» romanen sa André Breton at den ga ham bare én mulighet som leser, nemlig å lukke boken. Hvilket han da også gjorde etter første side.

Ikke dermed sagt at den tidens publikum var et helt annet enn i dag. Pablo Picasso ble angrepet med hattenåler som takk for kostymene til balletten Parade (1917); forøvrig det stykket hvor dikteren Appollonaire, i egenskap av kritiker, oppfant ordet «surrealisme» for å beskrive opplevelsen (av stykket, ikke overfallet).

Salavdor Dalí og Louis Bunuel bevæpnet seg med steiner til premieren på Den Andalusiske Hund (1928), i forventning om voldelige reaksjoner. Som Dalí skriver til det anonyme publikum et sted: «Jeg har ikke laget denne filmen for å behage Dem, men for å fornærme Dem». Til hans (visstnok) store skuffelse falt den imidlertid i smak, og ble spilt 8 måneder lenger enn planlagt.

Den absurde kunsten er den sanneste beskrivelsen av virkeligheten, sannere enn selv den grundigste og mest nitidige dokumentar, for ikke å snakke om drama, og alt som er «based on a true story». Det absurde universet viser virkeligheten som den er, nemlig uten mening.

Det er så langt i fra en pessimisme, som noen vil ha det til, det er tvert imot frihetens forutsetning. Hvis det var noen mening med tilværelsen ville vi være lenket til denne meningen fra fødselen av. Den absurde kunsten er en feiring av dette optimistiske livsvilkåret, skjønt den altså gikk dystre tider i møte etter andre verdenskrig. Da var det slutt på morsomhetene. Siden 1945 har det vært mening med det hele, fra krybbe til grav.

Sist vi så noe til den filmiske surrealismen må ha vært i form av Monthy Python, kanskje også glimtvis i serien om Mannen Med Den Nakne Pistol. Leslie Nielsens kaotiske parkeringer, og de langtrukne drapsscenene, hvor bjørnesakser, kaker, maling og ovner inngår, står for meg som slett skjulte henvisninger til Dalí/Bunuel.

Den Andalusiske Hund er blitt stående som et slags ikon for den absurde kunsten i alminnelighet. Det hjelper sikkert at den er så kort (15 minutter), at den så slående poetisk, som et filmatisert dikt (av Lorca), at begge regissørene hver for seg ble legender senere – og at man aldri glemmer åpningsscenen med barberkniven.

Jon Eirik Lundberg er nytt redaksjonelt medlem av document.no

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også