Av Jon Eirik Lundberg

To år etter den andalusiske utskeielsen, altså i 1930, vendte Dalí og Bunuel tilbake til lerretet med «Gullalderen», bestilt og betalt av Visekomten Charles de Noailles. På den tiden kjøpte han en ny film til sin kones fødselsdag hvert år, og dette var altså en av dem. Budsjettet var på en million francs.

Før den kunne vises offentlig skulle filmen godkjennes av den franske sensuren. Dalí beskrev den som «en gal manns drømmer», og da var det greit. Men mottagelsen blant publikum ble en annen. «Gullalderen» høstet en storm av protest. En spansk avis omtalte den som «…the most repulsive corruption of our age… the new poison which judaism, masonry, and rabid, revolutionary sectarianism want to use in order to corrupt the people.»

Særlig medlemmene av Den Patriotiske Forening, visstnok en fascistisk, fransk bevegelse, hadde enorme vanskeligheter med å fordøye kunstverket. De kastet blekk på lerretet, overfalt andre kinogjester og ramponerte en utstilling i vestibylen. Verker av Man Ray, Dalí og Miró gikk til pers i den forbindelse.

For fascister er den antagelig like provoserende som visse satiriske tegninger er det for visse andre bevegelser i vår egen tid. Uten sammenligning forøvrig står noe av det samme på spill. I «Gullalderen» – i seg selv en gjennomironisk tittel – demonteres alt som har med (stats)maktens verdighet å gjøre: Geistligheten, offentlige hedersbevisninger, adelen og Humanisten, den nye politikertypen. I forlengelse av dette latterliggjør «Gullalderen» selve opphøyelsen av perioder og historisk kronologi – råstoffet til alle myter om fortidig storhet og grandeur, den lengselsfulle drivkraften i totalitære bevegelser.

Åpningssekvensen er lånt fra en dokumentarfilm om skorpioner. Det er vel rimelig å se den introduksjonen som et slags overordnet budskap; at menneskesamfunnet og Naturen har alt til felles, kultur og dannelse ligger bare utenpå som et selvbedrag, som kostymer. Dermed river Bunuel-Dalí teppet bort under den siste rest av maktens legitimitet; den er ikke forankret i noen guddommelig sfære (kardinalene er utkledde skjeletter), heller ikke i klassenes verdighet (adelen er absurd, Humanisten en hykler), eller i noen kulturell arv («gullaldre») eller sivilisasjon (som bare er pynt).

Familien Noailles tilbakeholdt filmen i 50 år, etter at politiet i Paris fikk sensuren til å revurdere tillatelsen. Den fikk amerikansk premiere først i 1979.