Gjesteskribent

«Vendée» er blitt brukt som betegnelse på kontrarevolusjonen, for de monarkistiske, klerikale kreftene som motsatte seg revolusjonen i 1789. Problemet var at reaksjonen var forankret i folket. Det ga de revolusjonære dårlig samvittighet. Men revolusjonen var presset av utenlandske krefter og kunne ikke tåle en fiende i ryggen. Derfor ble Vendée brutalt slått ned. Dermed oppsto legitimeringen av revolusjonær nødrett: Man kunne suspendere revolusjonens idealer og rettigheter når situasjonen krevde det.

Men hvem definerte hva som tilsa nødrett og ekstraordinære metoder? Det skulle senere revolusjoner bygge videre på: bolsjevikene, nasjonalsosialistene, Mao, Røde Khmer, Khomeini – alle de bloddryppende revolusjonære brukte argumentet om at situasjonen rettferdiggjorde vold for å redde de høyere idealene. Selv der hvor volden rammet det store flertall, hadde man forklaringen parat. Avantgarden satt med den historiske fasiten.

De revolusjonæres holdning til voldsbruk er på kollisjonskurs med moderne menneskerettsidealer. Dvs.: Noe av venstresidens ethos har bygget på det rettferdige opprør, forstått som at man rettferdiggjør seg selv gjennom opprør. Vold som sakrament. Mye tragisk stammer fra disse overbevisningene. Selv langt inn i sosialdemokratiet finnes det svake ekko av dette, som når generalsekretær Martin Kolberg snakkker om å flå de rike.

At revolusjonen mister sitt historiske mandat til å utøve vold er en viktig politisk utvikling.

Mye av denne «avkledning» har skjedd i Frankrike. Franske forskere har gravd frem dokumenter som viser at Lenin begynte terroren med fullt overlegg. Stalin er ikke noe historisk arbeidsuhell. Han fulgte i læremesterens spor: Revolusjonens rett sto over borgerlig lov og rett. Den kunne suspendere regler som gjaldt for alle andre. Denne dobbelthet har totalitære bevegelser til felles enten de er røde eller svarte. De deltar i det internasjonale samkvem, tilsynelatende som alle andre, men ved siden av løper et parallelt spor. Hele verden blir minnet om at det eksisterer. Iran kan true Israel med utslettelse. Verden vet ikke helt om truslene skal tas på alvor. Ingen normale stater gjør slikt. Men truslene springer ut av regimets alternative rettsoppfatning. De følger bare revolusjonens indre vei når de truer jødene.

Det har vært demokratiets Akilles-hæl at det aldri helt tar de totalitære bevegelsene på alvor. Demokrater tror at verden er som dem.

Bolsjevikene er grundig avkledd. Nå er turen kommet til den franske revolusjon. Liksom kommunismen fikk sin Svartebok, har 1789 nå fått det. Det er dominikanerpater Renaud Escande som har redigert «Den franske revolusjons svartebok» på det katolske forlaget Les Editions du Cerf.

Her fremstilles Vendée i all sin gru som en forløper til grusomhetene i det 20. århundre.

Explizit wird in diesem Text die Verwandtschaft des Vernichtungsfeldzugs in der Vendée mit der Shoah behauptet. Mit suggestivem Vokabular wendet sich der Verfasser, Reynald Secher, gegen die «Auslöschung des Erinnerung», für die er das Wort «Memorizid» erfindet, und den angeblichen «Negationismus» mancher Historiker: Ihnen gehe es darum, «die Revolution reinzuwaschen vom Blutfleck der Vendée», so Secher. «Dieser Negationismus geht so weit, dass … die Existenz der Vernichtungsgesetze, dass die Ertränkungen, die Massentötungen vor allem von Frauen und Kindern, die Vernichtungsöfen … geleugnet werden.»

En av bidragsyterne, Reynald Secher, benytter seg av et suggestivt vokabular rettet mot det han kaller «Utslettelsen av Minnet», som han betegner med et nytt ord: «Memorycid/Hukommelsesmord». Han beskylder mange historikere for å ha hatt renvasking av revolusjonen som motiv. Man ville redde revolusjonen fra blodet som fløt i Vendée. Disse bestrebelsene har gått så langt at man har undertrykket tilintetgjørelseslovene, drukningene, massedrapene, fremfor alt på kvinner og barn.

I Sechers og andres fremstilling er det ikke vold som kommer ut av kontroll, det som kalles derapage, men en bevisst plan bak grusomhetene. Man ville tilintetgjøre vanlige mennesker, og akkurat som nazistene hadde man ikke tid til ressurser til å skyte dem, man måtte finne på mer effektive metoder. En av dem var massedrukninger. Vendée hadde på den tiden ca. 815.000 mennesker, og en regner med at 117.000 ble drept. Det er mange.

Giljotinen for treg

«Mein Freund, ich verkünde Dir mit großem Vergnügen, dass die Räuber endlich vernichtet sind.» So las es, auf dem Höhepunkt der Terreur, der Minister befriedigt aus einem aus Nantes an ihn adressierten Brief den Abgeordneten des Pariser Nationalkonvents vor: «Die Zahl der hierher gebrachten Räuber ist nicht abzuschätzen. Jeden Augenblick kommen neue an. Weil die Guillotine zu langsam ist, und das Erschießen auch zu lange dauert und Pulver und Kugeln vergeudet, hat man sich entschlossen, je eine gewisse Anzahl in große Boote zu bringen, in die Mitte des Flusses etwa eine halbe Meile vor der Stadt zu fahren, und das Boot dort zu versenken. So wird unablässig verfahren.»

«Min venn, jeg forkynner deg med stor tilfredshet at røverne endelig er tilintetgjort! Slik kunne en minister tilfreds lese i et brev fra Nantes, på terrorens høydepunkt, til ham og de deputerte i Nasjonalkonventet i Paris. «Tallet på røvere som bringes inn lar seg ikke tallfeste. Hele tiden kommer det nye. Fordi giljotinen er for langsom, og henrettelser tar for lang tid, og krutt og kuler går til spille, har man bestemt at et visst antall anbringes i store båter, som seiles midt ut i floden, en halv mil fra byen, hvor båten senkes. Slik skjer nå hele tiden.

Dette står å lese i «Moniteur», Nasjonalkonventets egen krønike, fra 2. januar 1794. Det hele begynte i mars 1793, da det skulle stampes frem soldater fra Loire-dalen. Befolkningen gjorde motstand, og motstanden ble til oppstand som omfattet fire departementer, blant dem Vendée. I desember var den militært knust. Men det var ikke nok for revolusjonsledelsen i Paris. Det var nå terroren for alvor begynte.

Hevn

Der militärische Sieg allerdings genügte den gedemütigten Jakobinern nicht. Der Konvent hatte längst in aller Form die Vernichtung der «Vendée» beschlossen und bereits am 7. November das gleichnamige Departement in «Vengé» – «Gerächt» – umbenannt. Höfe, Kirchen, die Ernten und die Wälder sollten niedergebrannt, das Land in eine «Wüste» verwandelt und ausnahmslos alle Bewohner niedergemacht werden. Der mit der Ausführung betraute General Turreau, Chef der «Infernalischen Kolonnen», ließ wissen: «Die Vendée muss ein nationaler Friedhof werden.» Es kam zum unbestritten «größten Massaker der Terreur», wie der verstorbene Revolutionshistoriker François Furet im «Kritischen Wörterbuch der Französischen Revolution» schrieb.

Den militære seier var ikke nok for de ydmykede jakobinerne. Konventet hadde for lengst besluttet seg for å tilintetgjøre Vendée og allerede 7. november omdøpt departementet til «Vengé – Hevn». Bondegårder, kirker, avlinger og skog skulle brennes ned, jorda skulle legges øde og alle innbyggere skulle uten unntak knuses. Generalen som ble betrodd oppdraget, Turreau, sjef for det som ble kalt «Skrekkens kolonner», lot bekjentgjøre: «Vendée må bli en nasjonal gravplass». Det som utvilsomt var «Terrorens største massakre» fant nå sted, med ordene til avdøde revolusjonshistoriker Francois Furet som skrev «Kritisk ordbok over den franske revolusjon».

Det er denne férocité som minner om/bærer bud om det 20. århundres katastrofer.

Massenertränkungen nicht nur in Nantes scheinen belegt, aber auch an Vergiftung mit Gas und Arsen wurde offenbar gedacht. Es heißt, dass die Haut von Opfern zu Reithosen, das Fett zu Wagenschmiere verarbeitet worden sei.

Massedrukninger er dokumentert flere steder enn i Nantes. Også bruk av gass og arsenikk ble vurdert. Det sies at huden til ofre ble brukt til ridebukser, og at fettet ble brukt til å smøre hjulene med.

Assosiasjonene gir seg selv.

Dette var ikke utskeielser, men planlagte grusomheter, etter at motstanden var knekket. To viktige premisser for det 20. århundres redsler, både bolsjevikiske og nazistiske.


Die dunkle Seite der Revolution