Feature

obama.wrig.jpg

Barack Obama lovte å helbrede/hele amerikanernes sår. Han lovte å forene. Han snakket med kapitalen til en mann med en fot i den kaukasiske leir og en i den svarte. Han kunne trekke veksler på begge. Han forsto de undertrykte. Nå er kandidaturet torpedert av en pastor som ikke la være å spille ut i Den nasjonale presseklubben, med livvakter fra Louis Farrakhan. Histrionics, teater, kalles det. Tove Bjørgås brukte ordet «rasisme» imorges på NRK. Den som skal overskride rasismen blir selv felt av rasisme i sin nærmeste krets. Stort mer tragisk kan det ikke bli. Obama har utløst rene vekkelsen i USA.

Igår skrev man at dette åpner rasespørsmålet i det demokratiske partiet. Men man kan også si at lufta går ut av ballongen. Obama blir felt av sine egne, ikke av republikanerne som bare hadde behøvd å vise bildet av en smilende Obama og Wright, uten tekst. Det er ikke hatemongering som feller ham, men en pastor, medlem av «familien» som ikke kunne styre seg.

Men er det rasisme? Det er gått inflasjon i ordet. Partikularisme er nærmere sannheten: en dyrkelsen av det egne. Wright snakket om at kritikken egentlig er rettet mot «the black church». De har utviklet en egen stil, kultur, forståelse, hvor ingen helt skjønner uten å være svart. Man kan forstå innstillingen, men da kan man selvsagt ikke stille som presidentkandidat.

Obama snakket i Philadelphia-talen om sin bestemor som var offer for stereotypier når hun følte frykt for svarte menn på gaten. Nå er han selv felt av stereotypier. Det ser ut til at folk trenger dem. De fleste har en innbygd radar som passer på at de ikke tar overhånd.

Les også

-
-
-
-