Gjesteskribent

khalifa.khaled.jpg

Den syriske forfatteren Khaled Khalifa tilhører kategorien intellektuelle som vil fortelle hva Baath-styret og islamismen handler om. Han gjør det med en universell referanse, og Vesten bør lytte. Khalifa tar sjanser og vet det.

Det journalister ikke greier å formidle, klarer forfattere som Khalifa. Han vokste opp i Aleppo. Bakgrunnen for hans siste roman «Til Hatets pris», er kampen mellom Det muslimske brorskap og Baath-styret til Hafez Assad på 80-tallet. Brorskapet gjorde opprør i byen Hama. Assad lot hæren omringe byen og bombarderte den Vukovar-style. Motstanden ble utslettet. Et forsiktig anslag drepte er 10.000, men dobbelt så mange nevnes også.

Denne kampen utspant seg også i Aleppo, der den varte mye lenger Det førte til en guffen stemning: man ble tvunget til å velge side: enten er du mot oss eller med oss. Han var vitne til:

a «culture of elimination» developing on both sides.

«The main thing I wanted to get at was the struggle of two fundamentalisms,» he said. «I remember that heaviness, that feeling of death dominating the whole city. You were always surrounded by armed men who agreed on only one thing: If you’re not with us, you’re against us.»

Overlegenhet

Forfattere greier å fortelle oss noe som journalister sjelden makter: hvordan det oppleves å bli en islamist. Khalifa sier at hatet siver inn i folks sjel og gjennomsyrer alt. Noen omfavner det. Hatet gir en følelse av overlegenhet. En viktig observasjon.

«In Praise of Hatred» is narrated by a young woman, and its title comes from an observation she makes about the way hatred filters from the violent streets outside into her own quiet life: «Hatred possessed me. I was excited by it, I felt it was saving me; it gave me a sense of superiority I had been seeking for a long time.»

Brudd

Syria har opp gjennom historien vært et kulturelt, økonomisk og militært veikryss. Kulturer har avleiret seg. Det har gitt en viss elastisitet. Kampen på 80-tallet truet denne iboende tøyeligheten, sier Khalifa.

«Syria has a long history as a cosmopolitan and commercial place; its traditions are tolerant and diverse,» he said. «This is what prevented the victory of the Islamists in the 1980s.»

The violence of that period eroded those traditions, he said, tincturing the whole society with intolerance and brutality. «We haven’t had a setback like this in 1,000 years,» he added. And though the Muslim Brotherhood, the group that led the armed rebellion in the 80s, is banned, Islamic fundamentalism «has grown and penetrated our society, especially among the young.»

Islamismen har bare vokst og arvtaker, Bashir Assad, har ikke faren sluhet og kløkt. Khalifa frykter hva som vil skje i neste runde.

«All this has harmed Syrian society so much,» he said sadly. «If what happened in the 1980s were to happen again, I think the Islamists would win.»

A Bloody Era of Syria’s History Informs a Writer’s Banned Novel

Et eksempel på hvor galt avsted den forstående makttolerante innstillingen kan føre, gir Gudleiv Forr, et eksempel på i Dagbladet, etter et besøk med «Nasser» som omviser.

Først må han bemerke at syrerne er mer gjestfrie enn amerikanerne. En naturlig sammenligning?

I dag er Europa kommet nærmere enn det har vært siden første verdenskrig da stormaktene beseglet landets skjebne og delte det opp i mindre biter i strid med sine løfter. Gjennom de militære engasjementene i Afghanistan og Irak, og i kampen for å sikre sin del av de enorme mengdene av olje i området som fortsatt er så vital for vestens levestandard, er Syria blitt en del av både den USA-ledete globaliserte økonomi og de geopolitiske overveielser i de vestlige landenes regjeringskontorer.

Det var det ottomanske rikets sammenbrudd som «beseglet» landets skjebne. Syria var for øvrig ikke noe land, og det franske mandatet var en mellomstasjon. Offerrollen fastholdes. Syria er nettopp ikke en del av den globaliserte økonomi – igjen antydes avhengighet. Syria velger å gå sine egne veier – med terror og bomber i nabolandet Libanon. Er det for å takke vertskapet at Forr kvitterer med å kalle det et «mildt» diktatur? Spør libaneserne, spør menneskerettsforkjempere som er dømt til 5-6 års fengsel for bagateller.

Men mest av alt tynger et forsvarsbudsjett som tar 60 prosent av nasjonalinntekten, der 25–30 prosent kommer fra olje og gass. Som et mildt diktatur under det sosialistisk inspirerte Baath-partiet går også mye til de 13 ulike og mer eller mindre hemmelige sikkerhetsapparatene. Ifølge Financial Times er det 3000 politiske fanger i landet.

Et land som bruker 60 prosent på militæret og har 13 sikkerhetstjenester er neppe et «mildt» diktatur.

I historiens skygge