Hans Rustad Opprøret i Syria har blitt mer religiøst. Det religiøse fortrenger det nasjonale, endrer opprørets karakter og skaper ny splid blant regimemotstandere.
The past few months have witnessed the emergence of larger, more organized and better armed Syrian militant organizations pushing an agenda based on jihad, the concept that they have a divine mandate to fight. Even less-zealous resistance groups are adopting a pronounced Islamic aura because it attracts more financing.
Jihadistene er finansiert av utlandet, av salafistkretser i Saudi-Arabia og Qatar. Vesten har nølt med å gå aktivt inn. Salfister har fylt tomrommet, de nøler ikke. Slik fremstår de som mer pågående og med større ressurser. Det gjør dem mer tiltrekkende.
“A lot of the jihadi discourse has to do with funding,” noted Peter Harding, the Syria analyst with the International Crisis Group, adding that it was troubling all the same. “You have secular people and very moderate Islamists who join Salafi groups because they have the weapons and the money. There tends to be more Salafi guys in the way the groups portray themselves than in the groups on the ground.”
But jihad has become a distinctive rallying cry. The commander of the newly unified brigades of the Free Syrian Army fighting in Aleppo was shown in a YouTube video on Sunday exhorting men joining the rebellion there by telling them: “Those whose intentions are not for God, they had better stay home, whereas if your intention is for God, then you go for jihad and you gain an afterlife and heaven.”
Overgangen har skjedd gradvis, men har nå skutt fart og er blitt synlig.
What began as a largely peaceful, secular protest movement in March 2011 first took on a more religious tone late last summer as it shifted into an armed conflict waged by more conservative, more rural Sunni Muslims whose faith already formed an integral focus of their daily lives.
Utviklingen i Idlib-provinsen er talende.
Idlib Province, the northern Syrian region where resistance fighters control the most territory, is the prime example. In one case there, after jihadists fighting under the black banner of the Prophet Muhammad staged significant attacks against Syrian government targets, the commander of one local rebel military council recently invited them to join. “They are everywhere in Idlib,” said a lean and sunburned commander with the Free Syrian Army council in Saraqib, a strategic town on the main highway southwest from Aleppo. “They are becoming stronger, so we didn’t want any hostility or tension in our area.”
Tension came anyway. The groups demanded to raise the prophet’s banner — solid black with “There is no god but God” written in flowing white Arabic calligraphy — during the weekly Friday demonstration. Saraqib prides itself in its newly democratic ways, electing a new town council roughly every two months, and residents put it to a vote — the answer was no. The jihadi fighters raised the flag anyway, until a formal compromise allowed for a 20-minute display.
Jihad/salafist-bevegelsen minner om hvordan bolsjeviker og nazister var ekspansive og ønsket å erobre territorium. De var ikke nasjonalister, de var totalitære.
Jihadistenes flytelse gjør vestlig intervensjon usannsynlig. Men konsekvensene kan bli store: en al-Qaida-gruppe la ut en video. Det var de som hadde erobret en grenpost mot Tyrkia. Tyrkia! Det må gjøre Erdogans styre urolig. Hva hvis flyktningene skulle skjule slike elementer?
Mønster
Det er bare et år siden at vestlige eksperter og kommentatorer skrev at Al Qaida var knekt.
Nå har vi således samme konstellasjon som før 9/11: rike mennesker og sheiker finansierer jihad, denne gang ikke i Vesten, men i et arabisk land.
Som kjent gikk Osama bin Ladens opprinnelige målsetning ut på å styrte de arabiske herskerne for å kunne innføre det sanne islam. Han måtte bare få kastet USA ut av Midtøsten først.
Nå har den arabiske våren gitt de og deres sponsorer anledning til å realisere sine mål i et av araberverdenens og islams kjerneland: Syria.
Det er delvis et resultat av Assad-regimets brutalitet. Sterk tro gjør en fryktløs. Det skjer en radikalisering under sterkt trykk.
Samtidig er det forbausende hvordan folk greier å bevare seg selv:
Ahrar al-Sham er en av salafistgruppene som gjør seg gjeldende i Idlib-provinsen.
Rami, the activist, thinks the jihadi tendencies mark both the length of the fight and the fact that society in many areas has become male-dominated and unstable, with the elderly, women and children having fled. Syrian Islam, he said, tends not to sympathize with extremism. A broad fatwa issued via Ahrar al-Sham against all Alawites was so widely condemned by other fighters that it was later diluted to focus on government figures.
Rami described one local leader in Binnish, a town near Saraqib, questioning the religion of Ahrar al-Sham members who he thought were kidnapping too many local Shiites.
“He told them, ‘Damn your religion — who is this God of yours you are bringing? I have been a Muslim for 40 years, and this is a God we don’t know,’ ” Rami said.
Den korte passasjen rommer flere interessante forhold: kvinner, barn og eldre har en modererende innflytelse på menn, når de er borte menn blir miljøet annerledes.
Salafisme = sekterisme. Det vil si fiendtlighet mot alle andre former for islam, shia eller alawitt.
Denne sekterismen går over i etnisk vold. Man kan tenke seg hva skjebnen er til shiaene som kidnappes.
Det er således ikke bare snakk om gjengjeldelse og hevn for Assads brutalitet, men en ideologisk-religiøs fanatisme som går langt ut over situasjonen der og da.
Assad-regimet høster nå hva det sådde: det slo hardt ned på jihadister og salafister internt. Men da USA invaderte Irak lot Assad Syria være frisone for jihadister på vei inn og ut av Irak. Det var delvis av frykt for at USA skulle velge å velte også Baath-regimet i Syria. Men også et ønske om å gi USA en blodig nese, selvfølgelig i forståelse med Iran.
Som alltid – utenlandske krigere kommer når blod spilles, de er som gribber som værer død.
Abu Zein, a spokesman for Sukur al-Sham, said the organization included Syrians plus other Arabs, French and Belgians. “The Qaeda ideology existed previously, but it was suppressed by the regime,” he said in a Skype interview.
“But after the uprising they found very fertile ground, plus the funders to support their existence,” he added. “The ideology was present, but the personnel were absent. Now we have both.”
Død er hva som trekker jihadister. Andres død, og deres egen.
Det er hva deres form for religion står for. De gjør islam om til en dødskult. Det gjør dem sterkere – dvs. enda verre og farligere enn Assads folk. Men det forvandler samtidig opprøret til noe nihilistisk.
Symbolet på nihilismen er den storte fanen. Det er den samme fanen som serbiske tsjetniker brukte da de toget inn i bosniske byer for å slakte muslimer eller kroater. Vi har bilder av slike fra Vukovar, hvor 230 pasienter og personale fra det lokale sykehus ble først torturert og så drept.
Serberne hadde sitt eget symbol som sto for død over alle andre: kun samhold kan redde serberne.
Også SS brukte sort. Sort står for død.
Derfor er kampen om flagget av stor betydning.
I Syria er jihadflagget ved å fortrenge det syriske.
Understanding the military players in the Syrian opposition has become remarkably more difficult in recent months through the proliferation of brigades, battalions and fronts, many bearing religious names. Plus they change all the time, and some have all but disappeared.
But there is a marked trend in videos not displaying the revolutionary banner — Syria’s independence flag with a green, white and black stripe and three red stars. “The issue of the flag really is key,” Mr. Pierret said, “They are on their way to a more Salafi, jihadi agenda and a rejection of the national framework.”
One recent such video, highlighting the storming of a police station hear Aleppo, featured a pistol, the Koran and a song about fighting. “The Koran in our hands, we defy our enemy, we sacrifice with our blood for religion” were some of the lyrics.
The commander in Saraqib said that when he invited jihadists into his military council, they rejected several proposed names for the expanded group that included references to Syria. “They consider the entire world the Muslim homeland, so they refused any national, Syrian name,” he said.
The attitude prompts grumbling from fighters used to the gentler Islam long prevalent in Syria. Adel, a media activist from Idlib interviewed in Antakya, Turkey, in June, complained that “the Islamic current has broken into the heart of this revolution.” When a Muslim Brotherhood member joined his group in Idlib, he said, inside of a week the man demanded that the slogans that they shouted all included, “There is no god but God.”
“Now there are more religious chants than secular ones,” Adel groused.
Jihadismen er transnasjonal, den utgir seg for og appellerer til de panarabiske drømmene som Nasser og Baath-partiet spilte på og forsøkte å realisere.
Jihadismen kan også dra den moderate Brorskapsbevegelsen over i radikal retning. Salafistene i Egypt fikk 25 % av stemmene ved parlamentsvalget.
Naboskapet med Syria gjør det lettere for jihadistene å utnytte fotfestet de har hatt i Irak. Det var et dårlig varsel at al Qaida nylig gjennomførte 40 koordinerte bombeangrep i Irak på samme dag.
Det som gjør det mulig å erobre revolusjonen innenfra er penger og våpen fra rike mennesker rundt om i den arabiske verden. Det er altså av sine egne man skal ha det: man nekter å gjøre noe med den ekstremismen som trives midt i samfunnet, i de bestemmende lag. Så lenge de ikke finansierer terror i eget land. Terror i andre land er OK. I det minste når den kaller seg jihad.
Sannsynligheten for vestlig intervensjon synker. Samtidig vil en jihadist-seier i Syria i betydelig grad øke trusselen mot Vesten. For ikke å snakke om trusselen mot minoriteter i Mitøsten. De to truslene vil flyte sammen: kan Vesten sitte stille og se på at mennesker slaktes kun for sin tro eller stammetilhørighet?
Sekterisme har vært Midtøstens bane, og hvis disse kreftene slippes løs i Syria kan de arte seg som et oppgjør mellom sunnier og shiaer. Det gjør risikoen for iransk inngripen større.
Fighters, activists and analysts say that jihadi groups are emerging now for several reasons. They generally stand apart from the Free Syrian Army, the loose national coalition of local militias made up of army defectors and civilian volunteers. Significantly, most of the money flowing to the Syrian opposition is coming from religious donors in Saudi Arabia, Qatar and elsewhere in the Persian Gulf region whose generosity hinges on Salafi teaching.
Further, as the sectarian flavor of the uprising deepened, pitting the majority Sunni Muslims against the ruling minority, the Alawites, it attracted fighters lured by a larger Muslim cause. Alawites, the president’s sect, dominate Syria, but many orthodox Muslims view them as a heretical offshoot of Shiite Islam.
Vesten vil nå få alt kastet mot seg på en gang: alawittene, de kristne og kurderne i Syria, og hva med kopterne i Egypt? Med en voksende muslimske befolkning i Europa vil disse spørsmålene bli enda mer presserende, og det krever fremfor alt evne til sortering; man må vite hva er hva for å kunne navigere. Men har man et korrekt draft?
