Nytt

En opprørsgruppe i Syria som adskiller seg ved å bestå av syrere, Ahrar al-Sham, driver en charmoffensiv overfor Vesten for å oppnå støtte i kampen mot Assad og IS. De støttes av Tyrkia og Qatar.

EU-diplomater holder møte med deres politiske ledere. Men så langt har USA holdt seg unna. Grunnen er klar: Ahrar al-Sham er del av koalisjonen Armye of Conquest som ledes af Nusrafronten. Nusra=al-Qaida. Der går grensen for USA.

Ed Hubbard har en interessant artikkel i New York Times om gruppen. Den er et eksempel på hvilke dilemmaer USA står overfor i Syria. Tyrkia ønsker å involvere USA på deres egne premisser. Tyrkia sier at de står klare til å koordienre omfattende luftangrep inne på syrisk side med USA. Høyst sannsynlig som ledd i en strategi som vil komme Ahrar al-Sham til gode.

ahrar-al-sham

Foto: Good guys? Fra de første sammenslutninger av en islamistisk front, 24 april 2013, med Harakat Ahar al-Sham Islamiya i front. Se mer på petervanostaeyen

Noen amerikanske analytikere og tidligere tjenestemenn går inn for samarbeid med Aharar al-Sham, blant dem den tidligere amerikanske ambassadøren i Damaskus, Robert S. Ford, som snakker arabisk. Han vil at USA skal begynne å snakke med al-Sham.

Men dette er ikke aktuell politik for Obama-administrasjonen og mot sluten av artikkelen får man vite hvorfor:

Other members have reached out to the West in a shift many see as driven by Turkey and Qatar, which have given the group political and financial support, according to American officials and regional diplomats.

Last month, Labib Al Nahhas, the group’s head of foreign and political relations, published op-eds in The Washington Post and The Daily Telegraph arguing that the group was part of Syria’s “mainstream opposition” and that the Islamic State could only be defeated by “a homegrown Sunni alternative.”

Calling American policy in Syria “an abject failure,” Mr. Nahhas wrote that the group was committed to dialogue and sought a representative government that would protect minorities while reflecting Syria’s Sunni majority.

“There needs to be a major role for religion and local custom in any political arrangement that emerges out of the debris of conflict, and it should be one that corresponds with the prevailing beliefs of the majority of Syrians,” he wrote.

The group’s critics suspected that was an indirect way of advancing Sunni Muslim dominance, while some of the group’s conservative members responded that the call was not clear enough.

Abu Mohammed al-Sadiq, a top cleric, wrote in an online response that any solution in Syria had to be determined by “our religion and our creed.” He said “jihad” would continue against Shiites and other Muslim minorities.

This month, the group released a statement praising Mullah Muhammad Omar, the former leader of the Taliban, for “fighting the armies of invasion,” combining military force with politics and “harmonizing” with the ambitions of the Afghan people.

Goodwill

Ahrar al-Sham har vunnet sympati og goodwill gjennom å havne i strid med IS. Flere av deres kommandanter er drept av bomber. Også deres øverste leder Hassan Aboud (foto). IS-fingeren er ikke alltid like tydelig.

hassan.aboud

Last year, a mysterious blast targeted a meeting of Ahrar al-Sham’s leaders, killing Mr. Aboud and dozens of others and leading many to expect that the group would fade away. But its remaining members reorganized, giving it an institutional strength lacking in other groups, said Ahmed Qara Ali, the group’s spokesman. (…..)

An early member was Abu Khalid al-Suri, a veteran jihadist close to Ayman al-Zawahri, the Al Qaeda leader. Mr. Suri was killed last year in a car bombing carried out by the Islamic State. A more recent casualty was an Egyptian cleric who appeared in a video, released after his death, boasting that he had spent 17 years with Al Qaeda before a “vision” led him to join Ahrar al-Sham.

På tross av disse tilbakeslagene har Ahrar al-Sham klart å reise seg og er nå en landsomfattende bevegelse. Dens fortrinn er at den består av syrere, ikke utlendinger. Nylig forhandlet de direkte med Iran om beleiringen av noen shia-landsbyer.

Men netopp det at de er syrere kan gjøre USA betenkt, når det viser seg at Ahrar al-Sham går inn for at et fremtidig Syria må bli en islamistisk stat. Forbindelsen til al-Qaida og Taliban er derfor et dårlig tegn.

Opprørets linje

Nettopp utviklingen av Ahrar al-Sham viser hvilken vei opprøret i Syria tok. Protestanter som reagerte på Assads brutalitet svarte med å ta til våpen og over tid ble de islamister. Assad slapp sogar en del islamister ut av fengsel for at de skulle smitte opprøret med religiøs fanatisme. Dette glemmes ofte av de i Vesten som vil forstå Assad.

Its membership drew on Syrians who gave up on the protest movement, as well as Islamists released from prison as part of what many saw as Mr. Assad’s strategy to undermine secular activists. Some members had fought in Iraq and Afghanistan.

The group established its bona fides as an anti-Assad military force, but it has remained grounded in militant Sunni Islam. A recent promotional video quotes Abdullah Azzam, Bin Laden’s mentor in Afghanistan. And Hassan Aboud, the group’s first leader, has called for the establishment of an Islamic government in Syria.

“Democracy is people ruling each other based on their own judgments,” Mr. Aboud said in an interview with Al Jazeera in 2013. “We have a godly system made by God for his creation and his worshipers, and God charged us to construct it on earth and to raise the word of God.”

“As Muslims, this is our right,” he added.

Europas skyld?

Syriske opprørere velger altså å bygge samfunn og stat på islamisme. Det er et valg med konsekvenser, konsekvenser som norske medier og politikere/akademikere ikke problematiserer.

Hva betyr det for ikke-islamister i Syria? Det sammenfaller med en intolerant sekterisk tendens og vi vet den betyr vold.

Hva betyr den for land som mottar syrerer?

Burde ikke de, eller har ikke de rett på å stille spørsmål om holdningene til de som kommer? Myndighetene i disse landene burde i det minste være obs på at det har skjedd en «hardening» av holdningene til disse menneskene, til deres syn på religion og politikk.

Det finnes en fare for at syrere i diaspora vil mene at Vesten sviktet Syria og at det således er Europas skyld at de måtte lide så mye. Når de sitter uten arbeid på stadig minkende trygd kan dette lede til en følelse av utenforskap og radikalisering. Da vil de være sviktet for annen gang.