Kommentar

Den som vil skjønne noe av Arfhan Qadeer Bhatti-saken kan lese Jørgen Gunneruds «Håvard den halte. En fortelling». Det finnes flere paralleller mellom 1000-tallet og vår egen tid enn vi liker å høre. Men kanskje vi kunne lære noe?

Jørgen Gunnerud går rett inn i det gamle ættesamfunnet, hvor det ikke var noen stat, hvor høvdinger og ætter utgjorde samfunnsstrukturen. De omga seg med slaver og huskarer. Rikdommen ble sikret med evnen til fysisk makt. Men volden ble balansert av regler og en sans for lov og rett. De mektige kunne tøye loven, inntil et visst punkt.

I Isfjorden sitter en høvding som er en renhekla psykopat. Torbjørn Tjodreksson vil ha bråk og finner alltids et påskudd. Det begynner med at han savner noen sauer. De har han selvsagt selv gjemt unna. Nå kan han beskylde bygdas gjeveste mann, 18 år gamle Olav Håvardson, for å ha tatt dem. Han vet at Olav kommer til å lete etter dem.

Slik begynner historien hvor det ene mannedrapet tar det andre. Den hensynsløse vet hvordan han skal provosere. Den rettskafne er tvunget til å oppføre seg på en bestemt måte. Han må bevare hederen. Om overmakten er aldri så stor.

Ættebåndene betød at slekta måtte bakke opp sin egen om han så var kjeltring. Slik ruller katastrofen videre.

Det er noe Cormac McCarthy og «No country for old men» i Gunnerud. Det er klare paralleller mellom den norrøne tida og faser og trekk i det amerikanske samfunn – entreprenørskapet, i et spenn fra initiativ til selvtekt. Vi fascineres av karakterer som kolliderer med voldsom kraft.

På tiltalebenken i Oslo tingrett sitter Arfhan Qadeer Bhatti (30) og pressen og dommeren strever med å finne ut av en mann som svinger mellom charmante vendinger og harde kommandoer. Bhatti er tiltalt for å ha skutt mot synagogen i Oslo og for å ha planlagt å sprenge den amerikanske og israelske ambassaden. Han har også drevet som torpedo, men bare for legitime krav!

Dagbladets John Olav Egeland skriver i dag en kommentar som treffer spikeren på hodet: En helt vanlig dag på jobben.

Bhatti oppfatter seg selv om en finansaktør som egentlig ikke er vesensforskjellig fra andre.

Det som stiger fram er et bilde av den kriminelle hverdagen – uten filter. Mens tiltalte i retten står på tå for borgerlige regler om høflighet og språkbruk, er telefonsamtalene og SMS-meldingene rått tilhogd for sine formål. Underordnede får ordre de aldri protesterer mot. Beordres de ut av senga midt på natta, adlyder de uten å mukke eller stille spørsmål. Kvinnene er like parate til å stå til tjeneste, enten det gjelder praktiske oppgaver eller gjensidig utveksling av privat komfort og behov. Det handler om en verden med sterk hierarkisk struktur. I sitt hjørne av denne opptrer Arfan Bhatti som en liten fyrste alle adlyder. Daglig kommer det folk til retssalen som vil hilse på ham og vise sin respekt.

Kriminell kontroll gjennomføres gjennom en strøm av samtaler, meldinger og møter. En kriminell leder dsom Bhatti kan ta mer enn hundre mobilsamtaler i løpet av et døgn og snakke i timevis. I retten har han flere ganger sammenlignet sitt arbeid og sin hverdag med det som gjelder for advokater og direktører.
..
Forut for skuddene mot huset til en gråsvart finansmann i Bærum, fremsatte Bhatti direkte og gjennom stråmenn trusler som i sin iskalde høflighet ikke kunne misforstås.

Dette er skarpt observert. Den ellers så kritiske Ellen Skarsbø Moen i VG er forvirret, og lurer på hvem som er den rette personen – den belevne, høflige som kan være lyrisk mot damene, eller den brutale.

Man må være blind for ikke å se at Arfan Bhatti er en svært vakker og sjarmerende mann. Men det er også greske servitører. Det må være noe annet venninnene hans blir tiltrukket av. Kanskje er det nettopp denne dobbeltheten som ser ut til å gjennomsyre alt han foretar seg.

Når vi får voldsoperatørene tett inn på oss, er de vanskeligere å gjennomskue.

Bhatti er som hentet ut av soga. Dagens diagnoser er nye, men ikke personlighetstypen. De har i det liberale samfunn fått stort handlingsrom.

Men under dette handlingsrommet ligger en annen, mye vektigere grunn: vår manglende forståelse av vold som en sosial faktor, at noen bygger sin sosiale tilværelse rundt vold.

Vi tenker på det som noe man tyr til i ekstreme situasjoner, men historisk har vold vært noe man bygget samfunnet rundt.

Samfunnet oppsto med vold som en viktig komponent. Men der hvor volden ble enerådene ble samfunnet ødelagt. Sagaen forteller om normer og hedersbegreper som holdt volden i sjakk. Disse ble etterhvert internalisert. Statsmakten ble sterkere og på 1600-tallet og utover kunne den statuere eksempler med de som ikke ville bli temmet.

I vårt samfunn får volden tilsig fra mange kanter. En dyptgående er avmaskuliniseringen av mannen, samtidig som gutter strever med å greie utdanningssamfunnet. Det gir et overskudd på rotløse unge som blir selvdestruktive eller danner ungdomsbander.

Inn i dette kommer fremmedkulturelle med en meget aggressiv macho-tradisjon, og når de marginaliseres er veien åpen til å realisere seg selv ved hjelp av kriminalitet.

Disse problemene er så store at samfunnseliten har vansker med å ta det inn over seg. Det hjelper å lese om en tid da nordmenn levde farlig. Jørgen Gunnerøds «Håvard den halte» er en glimrende innføring. Her ligger også medisinen mot voldspsykopatene: samhold, mot, trofasthet, ordholdenhet. Men først og fremst en visshet om at verden er ond og at man må forsvare seg. Bare slik kan det gode seire.

Jørgen Gunnerud
Håvard den halte. En fortellling.
Kolon forlag, 2004

Les også

-
-
-
-
-
-
-