Kommentar

Høyskolelektor i journalistikk, Nazneen Khan-Østrem, leverer et forsvar for Arfan Q. Bhatti som er ren propaganda. Undertittelen slår an tonen: Vi må våge å stille spørsmålet: Er virkelig skuddene mot synagogen en terrorhandling?

Med propaganda menes: En høyskolelektor forventes å være kjent med at visse påstander utløser motspørsmål. Slike finnes det ikke antydning av i Khan-Østrems artikkel i Dagbladet lørdag 19. april (ikke på nett).

Khan-Østrem argumenterer langs flere linjer som konvergerer. Hun skyver Bhatti foran seg. Han er slett ikke noe monster, men en med «et sympatisk ansikt, et vennlig blikk, et godt smil», konstaterer hun ved selvsyn i rettssalen.

Med vår samtids fascinasjon for kriminelle er det ikke rart at han begynner å få heltestatus blant unge menn i innvandrermiljøer når det skrives at ingen våget å tyste på han, at han i sin tid var det yngste medlemmet i Young Guns og innledet et forhold til en høyt profilert TV 2-reporter.

Khan-Østrem legger selv opp til at fascinasjon skal vippe over i beundring. Hun fremstiller Bhatti som svigermors drøm. Dette er klisjeer hentet fra amerikansk mafia-film: Slemme gutter med gode hjerter.

Hun lyder som Bhattis PR-rådgiver når hun beskriver måten han hilser et vitne på:

Ifølge en kollega er Bhatti dessuten som snytt ut av en Bollywood-film når han får anledning til å hilse et vitne med følgende utsagn: «Jeg visste ikke din mor var syk. Det beklager jeg.» Slemme gutter med store hjerter. Det er slik Bollywood-gangsterne er. En svigermors drøm. Hadde det ikke vært for disse voldsdommene.

Som om det er noen motsetning mellom omsorgen for vitnets mor og volden! De er to sider av samme sak. Ved å nevne morens helse får Bhatti sagt at det kan skje ting med våre nærmeste, og kanskje er hun ikke syk en gang. Omsorgen er dessuten the flip side av voldelig kontroll med «kretsen». Dette har ingenting med vennlige smil eller gode hjerter å gjøre. Det handler om vold fra A til Å. Men Khan-Østrem virker selv fascinert av voldsromantikken: «Guttene er gode på bunnen. Det er jo våre gutter!»

Det er det underliggende budskap i Khan-Østrems artikkel: «våre gutter». Det ligger mye «oss» mot «dem» i dette tankesettet.

Skjønnmaler

Tonen er gjennomgående forskjønnende og bagatelliserende. Khan-Østrem nevner at det ble funnet håndbøker for panservernraketter da Bhatti ble stanset av tysk politi sommeren 2006. Hun kaller det en rutinekontroll, men Bhatti var allerede da under overvåking. Han uttalte litt senere til Dagbladet at han nå «hatet norske verdier» og så med forståelse på Osama bin Laden. Men når Bhatti vil ned og slåss sammen med palestinerne, heter det at han vil «hjelpe» dem og er «fortvilet».

Han føler seg opprørt (over at uskyldige palestinske kvinner og barn blir drept) og vil hjelpe. Ønsket om å hjelpe sine muslimske brødre gjør Bhatti på mange måter til et skoleeksempel på en trend som har vist seg over hele Europa siden 11. september 2001: Unge muslimers radikalisering og et intenst behov for å kjempe for sine undertrykte mulimske brødre og søstre.

Nå begynner «tegningen» å bli tydeligere: Khan-Østrem får gjort Bhatti til representant for unge muslimer som blir sinte på undertrykkelsen av trosbrødre og søstre (i ekte Black Panther-stil), og etter 9/11 bevisstgjøres og radikaliseres unge muslimer over hele Europa. De «våkner». Ikke av terrorens grusomhet, men av måten det reageres på, eller kanskje at det reageres i det hele tatt? Dermed fremstår også terroren lett i et tragisk-heroisk skjær.

Israel er hinsides, fordi staten reagerer på vold med enda mer vold. Bush følger i samme spor, og kompromitterer dermed USA og gjør begge stater til outcasts.

Bhatti er en gangster som med sitt gode hjerte blir opprørt over uskyldiges lidelse, i Khan-Østrems versjon. Hun tar opp rekruttering av kriminelle til jihad og bekrefter at det foregår, før hun skeier ut.

Den lyriske terrorist

En av de mer tvilsomme terroristdommene som falt i fjor vinter i Storbritannia gjaldt Samina Malik, en ung kvinne av pakistansk opprinnelse som skrev dikt om å drepe og som samlet på litteratur om radikale islamister. Er det slik vi vil ha det? At frustrerte samtaler om staters politikk vi misliker og politisk uenighet skal straffeforfølges?

En fantastisk setning fra en høyskolelektor i journalistikk. Hun er opprørt over at det ble reist sak mot en islamist som drømte om å sprenge de vantro i lufta, og glemmer å fortelle at Samina Malik jobbet på Heathrow flyplass.

Samina Malik er gått inn i historien som den første som ble dømt etter terrorloven fra 2000 for å ha oppbevart materiale som kunne brukes til terror. Hun kalte seg selv The Lyrical Terrorist og publiserte diktene på jihad-nettsider. Den «tvilsomme» dommen var ni måneders betinget.

Synagogen

Khan-Østrems uskyldiggjøring av muslimer som radikaliseres av utenforliggende krefter, er konsekvent og kommer nærmest på refleks. Slik kan også Bhatti og the Lyrical Terrorist innlemmes i ummaen. Det finnes tilgivelse for overtramp og feiltrinn, for de var og er alle ofre for krefter de ikke har kontroll over, som USA og Israel.

Khan-Østrem mener at Bhatti ikke var del av noe nettverk, og ergo ikke bør dømmes for terror. Hun slutter seg til forsvareren, John Christian Elden, som kaller skytingen mot synagogen skadeverk. Khan-Østrem lanserer så det politiske argument til støtte for Bhatti: Hvis det hadde blitt skutt mot en moské, hadde det da blitt kalt terror?

Svaret er selvfølgelig nei, for vekten Justitia bruker er tiltet mot muslimer. De kan ikke få rettferdighet i dagens system. Det siste sier ikke Khan-Østrem eksplisitt, men det ligger implisitt i hennes resonnement.

Ville virkelig PST tatt ut terrortiltale dersom noen hadde skutt mot en moské eller en kirke? Med PSTs foreløpige merittliste i sin jakt på somaliske terrorister er det lett å riste på hodet over tiltalen de har tatt ut.

Merket fra starten

Bhatti har havnet på feil side av loven som torpedo. Men også den løpebanen er samfunnets skyld, som ikke forstår innvandrergutter.

Kriminelle innvandrergjenger oppstår ikke fra intet. De er produkter av et samfunn som i bunn og grunnn viser liten respekt for unge ikke-vestlige innvandrermenn.

Liten respekt?! Khan-Østrem kan sjargongen. Vi vet hva slags respekt Bhatti krever.

Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo har i mange år vært preget av tidligere ML-ere. Nå er den supplert av en sint, ung dame som driver ren apologi for radikale muslimer. Khan-Østrem gjør det med den aggressiviteten som kjennetegnet ML-erne, men som er vanskelig å takle når den kommer fra folk med en annen kultur/religiøs bakgrunn. Man kvier seg for å ta igjen av ren høflighet. På Høgskolen er Khan-Østrem autoriteten. Hvordan er det å være elev av en lærer med slike holdninger?

Artikkelen En sint ung mann sto i Dagbladet lørdag 19. april 2008 (s. 47)

Samina Malik, the self described Lyrical Terrorist, was the first woman to be convicted under the UK’s Terrorism Act. Malik, a 23 year old Heathrow Airport shop clerk from Southall, West London, was found guilty of «possessing records likely to be used for terrorism», but was earlier acquitted on the more serious charge of «possessing an article for terrorist purposes». Malik was in contact with Sohail Qureshi who was said to have planned to fly to Pakistan with cash, a night sight, two metal batons, two sleeping bags, two rucksacks, medical supplies, CD-Roms and a computer hard drive

The documents in question include a library of books, on techniques of terrorism, firearms and heavy weapons, poisons, and hand to hand combat. Many of these books and manuals are written by and for extremist Islamic groups. A large number of poems and personal writings were also found, dealing with a wide range of subjects. In several poems, Malik expresses her admiration for mujahideen, her desire to be a martyr, her approval of beheadings, and her contempt for non-Muslims (whom she refers to as «kuffars»). Deputy Assistant Commissioner Peter Clarke, head of the Metropolitan Police Counter Terrorism Command, has said that Malik associates on-line with other extremists and has accused her of being involved with «terrorist related» groups (including «Jihad Way», an organization which promotes al-Qaeda and other radical Islamist groups). He also contends that in the past she has tried to donate money to a terrorist organization.

The name «Lyrical Terrorist» is Samina Malik’s on-line handle, which she used to post poems on extremist websites. Malik picked the name, she said «because it sounded cool». At various times she also called herself «Stranger Awaiting Martyrdom» and «Daughter of the Martyr». The last was a tribute to her grandmother who had died in 2002, Malik said.[citation needed] That year, while attending Villiers High School, she began writing, starting with love poems. Later she turned to poetry inspired by the rap of 50 Cent and Tupac Shakur, writing under the name «Lyrical Babe». In 2004 she became more religious, began wearing the hijab and changed her nom de plume to «Lyrical Terrorist».


Samina Malik
From Wikipedia, the free encyclopedia