Kommentar

Det finnes et land som heter Norge, men finnes det en nasjon?

En bekjent fortalte om en finanskvinne som har tatt grep for å stanse alderens fremmarsj. Hun la merke til at kvinnen så så mye bedre ut. Ingen rynker. Hva var svaret? Jo, hennes personlige trener kom hjem til henne, og hun hadde fått laserbehandling mot rynkene, men måtte ikke være ute i solen. Den flommer inn av de 25 meter lange vinduene i dobbeltleiligheten på Kvitfjell.

Det er i samme miljø Dagsrevyen gjorde reportasje om familien som bestilte kokk hjem på hytta. Indrefileten smakte så godt når man slapp å lage den selv, betrodde fruen oss. Kokken var selvsagt en ung svenske, beskjeden, trivelig. Svenskene er den nye underklassen i Norden. De ligger nå under Finland i gjennomsnittsinntekt. Svenskene er blide og vennlige. De liker seg i Norge, tjener bedre, og liker et land hvor det foreløpig er noe roligere. Ingen spør svenskene om det er noe de rømmer fra.

Den nye norske overklassen er opptatt av å bli servert, ikke hva tjenerskapet tenker.

På lokaltoget til Eidsvoll skjærtorsdag: En mor i tradisjonell orientalsk drakt, vevet og fotsid, og hennes sønn rundt 40 i Sporveiens blå uniform. De er «tette», snakker hele tiden, er i sin egen verden. Kanskje hun er på besøk og de har mye å snakke om? Hun er blid. Han virker glad i henne. Scenen minner meg om Mustafa Can, den svenske kurderen som har skrevet om sin mor, nå oversatt til norsk under tittelen «Tett inntil dagene», og gjort stor suksess. Can er en formidabel person. Han ble intervjuet av Solveig Bøhle i NRK, og er eksempel på en person som har tilegnet seg svensk kultur innenfra og likevel beholdt sin kurdiske identitet. Det er mulig.

Om konduktøren bak meg har slike evner aner jeg ikke. Det er scenen sønn/mor jeg er opptatt av.

Hvor mye har disse verdenene til felles, overklassen på Kvitfjell, den svenske kokken og konduktøren på toget?