Akkurat som Gujrat i Pakistan er Mostar og Bosnia blitt en del av den norske virkeligheten, på grunn av det store antall bosniere som har valgt å bli i Norge. Vi har mye bedre forutsetninger for å forstå bosnjaker og de andre folkene fra det tidligere Jugoslavia.

Det ser ut som personlige opplevelser er det som må til for å stimulere interessen. Økt reising vil sikkert bidra. Norwegian flyr både på Dubrovnik og Split. Dalmatia-kysten er uhyre interessant, med greske og romerske koloniseringer, fulgt av Bysants, Venedig, kamp med ottomanene, og det habsburgske riket.

Reiser man bare litt inn i landet står ruinene fra krigen fortsatt. Kysten har reist seg, med tilsig av turisme. I innlandet finnes ikke slike ressurser, og aktiviteten er deretter. Trolig er det bare EU-medlemskap som kan skape grunnleggende forandringer i Bosnia og Serbia. Kroatia er allerede «in the pipeline».

En gutt fra Mostar som bor og arbeider i Oslo, var vår guide første dag. De norske bosniakene er et kapitel for seg. Mandag dro han til Beograd for å se kampen mellom Bosnia mot Serbia-Montenegro.

Jeg spør hvordan han tør, og han svarer at 5.000 politi skal passe på huliganene. Jeg svarer at politiet selv er huliganer. Det sto en story i The Times sist torsdag: En ung brite av serbisk bakgrunn ble funnet drept i sin leilighet i Beograd i januar 2004. En rekke merkelige omstendigheter fikk hans mor, som bor i London, til å mistenke at han ikke hadde dødd av overdose slik politiet påsto.

Moren er ikke en hvem som helst: hun er en kjent menneskerettsaktivist, som har arbeidet med serbiske brudd på menneskerettighetene. En stund før han ble funnet død, skrev sønnen hjem at det hadde flyttet inn en ny mann i nabolaget. Han hadde avlagt sønnen et besøk, og sagt at de visste hvem moren hans var. Han gav all mulig inntrykk av å tilhøre sikkerhetstjenesten.

Moren har lagt frem så mange bevis på «foul play» at en britisk domstol har gått med på å gjenåpne saken. Amnesty tror at sønnen sannsynligvis ble drept som en hevnaksjon med politiets medviten og samarbeid.

Slik er Serbia fortsatt, ti år etter Srebrenica. Et land i Europa. Det er vanskelig å fatte.