Sonja Biserko: en ensom heltinne. Weekendavisen er dyr, men det hender den har viktige saker. Siste nummer inneholder et uhyre interessant intervju med den serbiske menneskerettsforkjemperen Sonja Biserko (dessverre ikke på nett). Biserko har under hele konflikten hatt klarsyn og mot til å si ting som de er. For dette er hun hatet og hundset av mange. Min respekt blir ikke mindre av at hun opprinnelig var yrkesdiplomat under Tito, men gikk av da det nasjonalistiske vanviddet brøt ut i 1991.

Biserko var nylig i København og blir intervjuet av Fredrik Stjernfelt, forfatter av boken Hadets anatomi sammen med Jens-Martin Eriksen (Leonardt & Ringhof).

Highlight:
Attentatet på Djindjic: Biserko imøtegår den utbredte oppfatningen om at det var mafiaen som sto bak. Hun mener det var krefter i statsapparatet, nærmere bestemt politi, spesialpoliti og hæren, sammen med andre nasjonalistiske krefter. De følte seg truet av Djindjic fordi han ville underlegge dem statlig kontroll. Disse organene har i lang tid vært autonome. F.eks. generalstaben har ikke vært underlagt forsvarsdepartementet. Det samme gjaldt til overmål politi, sikkerhetspoliti. Attentatet var et forsøk på statskupp, et putsch. Det lyktes ikke fordi Vesten så faren og stilte opp på regjeringens side.

Stambolic og Djindjic: Det er symbolsk og symptomatisk at liket av tidligere president Ivan Stambolic ble funnet først etter at statsminister Zivkovic hadde tatt over og innført unntakstilstand. Det sier mye om Kostunica at liket av forgjengeren ikke ble funnet under hans tid, sier Biserko.

Disse to politiske mord er virkelig avslørende med hensyn til hvad Serbien er for noget – de hidrører fra den samme rkeds av statskriminelle.

Biserko mener Kostunica nå endelig er avslørt som erkenasjonalist. Det har tatt to år. Biserko har snakket for døve ører i utlandet, når hun har advart mot Kostunica og sagt at han viderefører Milosevic’ politikk. Han gikk inn for sammenslåing med Republika Srpska og saboterte alt samarbeid med Haag-domstolen.

Attentatet på Djindjic ble et nederlag for disse kreftene. Det er derfor man kanskje for første gang kan se et håp om Bosnias gjenforening.

Det store problem for Serbia er å konfrontere fortiden. Derfor er Haag-domstolen så viktig. Den er blitt et speil for landet, som ikke selv vil ta itu med gravejobben. Men nå skal arkivene åpnes, sier Biserko, og det kan gi resultater.

Det er mange skuffelser. Også tidligere opposisjonskrefter som Vreme og B-92 har forfalt: De har av-etnisifisert fortiden. De snakker om at så og så mange personer ble drept i Srebrenica, og at alle parter hadde skyld.

Enda verre er universitetet i Beograd: Det er selve bastionen for nasjonalismen i dagens Serbia. Fag som historie, filosofi, politologi og jura er fullstendig infisert av fascisme, sier Biserko. De burde stenges. Jeg kan ikke la være å tenke på hva Ljubisa Rajic har sagt og skrevet i Dagbladet, på radio og seminarer de senere år. Det stemmer liksom ikke helt med denne fremstillingen!

Det kommer stadig nye avsløringer av hvor sentralstyrt «opprøret» i Bosnia og Krajina var:_ Forfatteren Dobrica Cosic har nylig skrytt av at det var han som bestemte hvem som skulle bli leder av serbernes parti i Krajina og SDS i Bosnia. Noen foreslo Vladimir Sreboc, men Cosic valgte Karadzic.

Om fremtiden: Folk er så vant til å leve i et legalt limbo at de har vansker med å godta prinsippene for en rettsstat. Når man venner seg til lovløshet og korrupsjon blir man etterhvert selv korrumpert.

De små skritt: En rekke generaler er avskjediget av forsvarsminister Tadic, som endelig fikk generalstaben under kontroll. USA har tillatt våpensalg og invitert offiserer til etterutdannelse ved West Point. Serbia ble endog innbudt av USA til å delta i gjenreisning av Irak.

Den serbiske helsingforskomiteens hjemmeside, på engelsk: www.helsinki.org.yu der Biserko har skrevet en artikkel om maktkampen etter Djindjic: A Power Struggle over Djindjic’s Successor