Kommentar

«Søk sannheten, uansett hvor den måtte føre». Slik åpnet Ib Warraq talen i København søndag, ved mottakelsen av Trykkefrihedsselskapets ærespris. Han trakk frem den åndelige «motstandsbevegelsen» mot kommunismen, og viste relevansen for dagens kamp mot en intolerant islamisme. Noen av de samme mekanismer gjør seg gjeldende: De som forsøker å få frem sannheten møter stor motstand, innenfra i Vesten.

Warraq ga to eksempler. En av de fremste islamkjennere i Frankrike var Maxime Rodinson. Han hadde anmeldt Warraqs bok «Hvorfor jeg ikke er muslim» for Le Monde. Rodinson var positiv til boken, en viktig anerkjennelse fra en betydelig figur. Men Le Monde nektet å trykke artikkelen!

Det andre eksemplet var selvopplevd. Warraqs siste bok er «Defending the West», et oppgjør med Edward Saids «Orientalism». Warraq var til lunsj med redaktøren av The New York Times Book Review og fikk der høre at de ikke ville anmelde boken, for Said var ikke lenger relevant! Det er i år 30 år siden den utkom, og det skal avholdes seminar i bl.a. London om dens betydning.

Slik er motstanden mot ubehagelig kunnskap, selv i de mest prestisjefylte institusjoner.

Noe av det viktigste som har skjedd de siste to år er at denne konflikten er blitt tydeligere. Kritikken av islamisme og islamisering har fått et helt annet omfang. Det fikk folk som Timothy Garton Ash og Ian Buruma til å avsløre hvor de sto da de gikk til angrep på Ayaan Hirsi Ali. Frontene er blitt tydeligere. Ash og Buruma likte å kunne bevege seg over hele feltet og være tolerante dommere. Nå måtte de tone flagg. Det sier noe om en økt erkjennelse. En av dem som har bidratt til det er Ibn Warraq. Han har funnet ut at han ikke lenger kan operere anonymt, hvis han skal forsvare og argumentere for sin posisjon. Denne gang lot han seg intervjue av DR2s Deadline-program.

Warraq mente at det er mye å lære av motstanden mot kommunismen. Folk som Czeslaw Milosz lærte hvordan man motstår den totalitære fristelse.

Islamismen og kommunismen har en del til felles: De har begge en overgripende forståelse av samfunnet og historien. De vet hvordan det egentlig forholder seg, og har derfor retten på sin side. Retten til å tvinge andre.

Vi kan gripe tilbake til Julien Benda og hans bok «Klerkenes forræderi». I dag er vestlige institusjoner fylt av mennesker som har forståelse for Vestens fiender, og finner feil først og fremst ved Vesten. Det er viktig å avsløre deres totalitære trekk, deres blindhet overfor totalitære trusler, som Michel Foucaults lefling med Khomeini og prestestyret i Iran. Sartres motvilje mot å blottlegge Stalins forbrytelser fordi det ville styrke fienden og Foucaults idealisering av den tredje verden representerer kontinuiteten i vestlige intellektuelles forsvar for barbariet.

Foreløpig sitter de politisk korrekte med hegemoniet og kommandopostene. Men det er tydelig at motstanden vokser. Den er blitt tydligere, mer kunnskapsrik, og intellektuelle som Warraq gjør et viktig arbeid med å bevisstgjøre om de historiske linjene.

Importen av islam til Europa og Vesten gjør at det er et intellektuelt oppgjør som må tas, hvor også islam og Koranen må verdsliggjøres og underkastes kildekritisk metode og profanering, slik Bibelen er blitt det. Det er et av vilkårene for å leve i et moderne samfunn.

Warrags tv-intervju kan sees her:

http://www.dr.dk/odp/player.html?http://www.dr.dk/odp/ActivateLink.html?uniqueid=290740&mt=newstab&st=news_TVAvisen&furl=http%3A//www.dr.dk/odp/default.aspx%3Ftemplate%3Dnyhed%26guid%3DDR2200803092230%26autoplay%3D0%26back%3Ddefault.aspx%253ftemplate%253dnyheder%2526day%253d0%23c11&surl=http%3A//geo.dr.dk/findLocation/%3Fid%3D290740%26ListType%3Dnyheder%26location%3DNone%26uri%3Dhttp%3A//www.dr.dk/extention/playWindowsMediaODP.aframe