Sakset/Fra hofta

Asmaa Abdol-Hamid kjøres frem av Enhedslisten. En kvinne med hijab i Folketinget ville være et eksempel på toleranse, sies det. Men hva hvis hijbaen står for noe helt annet enn toleranse? Flemming Rose anfører et sitat fra Asmaa Abdol-Hamid som tyder på en helt annen innstilling:

Here is what she wrote back in 2002 about the practice of stoning in Nigeria:

«The people has by majority decided to implement Islamic law, and the rest of the world therefore has to accept it. I agree that stoning is a cruel punishment, but it doesn’t change the fact that according to Islam the practise has been ordained by our Creator. We are not in a position to change this. Things that are stated unambigiously in the Koran or by the Prophet Mohammed are not open to debate among Muslims. The moment we would accept to discuss these matters, we at the same time would have declared that we do not believe in Allah and his messenger and in doing so we would have put ourselves outside Islam.»

Dette minner en smule om Asghar Ali og Sultain Shoaibs uttalelser om homofili, der tema også er hva Koranen sier er straffen for homofili, som alle er enige om er synd og forbudt.

Hvilket perspektiv anlegger man? Ser man verden ut fra Koranen eller ut fra det moderne samfunns premisser?

Som Flemming Rose ganske riktig påpeker: venstresidens omfavnelse av en reaksjonær eller ekstrem islam er historisk uten sidestykke. Han spør: hvor ofte har venstresosialister intervenert til forhold for kristendommen?