Kommentar

Can we save the planet? var tittelen på David Attenboroughs program på BBC. Attenboroughs hyggelige onkel-image og faglige status gjør at man lytter. Han sier ikke noe nytt. Alt han sier har vi hørt før. Men det er stemmen og faktaene han legger ved siden av hverandre som limer oss fast i stolen.

Vi sitter der igjen med følelsen av å kjenne på noe stort. Som vi vet er der. Det er det mest alvorlige som tenkes kan: jordens fremtid. Det vakreste eventyr som finnes: naturens skiftinger, alt som lever. Alt dette er i fare. Skulle vi ikke være opptatt av det? Men det er som om vi trekker hverdagen godt rundt oss: Vi vil helst slippe. Vi vil helst ikke forandre noe fundamentalt.

BBC har gjort noe riktig og viktig: Det påfølgende program heter Ethical Man, og handler om en bestemt familie som får i oppdrag å kutte sitt karbon-utslipp med 20 prosent i løpet av ett år. En professor viser dem grafer over utslippene: bare turen til Kanariøyene var en stor del av siste års utslipp. Jeg tenker på den bestilte turen til Brac neste år, og vet hvor mye den vil fylle av vårt karbon-regnskap.

Ideen om et slikt regnskap for hver familie er genial. Den er enkel, begripelig. Alle kan forstå poenget: hvor mye slipper vi ut. Det er motstykket til det globale, apokalyptiske scenariet Attenborough tegner. For det bærer Apokalypsens segl. Mye av det han snakker om ser vi allerede: store branner pga tørke. Hva skjer når Amazonas brenner?

Det vanlige mennesket greier ikke holde fast ved tanken på Apokalypse i det daglige. Men å tenke karbon-utslipp i hverdagen er bare et spørsmål om pedagogikk og opplysning. Det er samme metode som anti-røykekampanjen. Da politikerne viste at de mente alvor og traff praktiske tiltak, rullet ballen av seg selv. Motstanden var beskjeden. Folk flest forsto og aksepterte meningen. De vil trolig være enda mer motivert for å redde jorda og naturen. Men da må de som har makt og myndighet gå foran.

Det gjør de fortsatt ikke. Slaget står i hverdagen. Karbon-sparing må bli en livsform. Noe man automatisk gjør.

I programmet til Attenborough var karbon lagt inn i filmen: store svarte klumper sprutet ut av bilen som ble startet. Og stor svarte skyer lå over husene. En praktisk illustrasjon var et ung par i Kina som var på visning for et nytt supermoderne boligkompleks. Her var alt ultramoderne, ned til flatskjerm på badet. Paret var helt beruset av all teknologien. Kinas modernisering skjer som kjent ved kullkraftverk. De skal åpne ett nytt kullfyrt kraftverk hver uke de neste sju år. Hvis Kina følger i våre spor er løpet kjørt.

Norge fikk ros av professor Stephen Pacala ved Harvard for planene om å deponere CO2 under havet. Det fikk meg til å føle en viss stolthet, og overrasket. Men følelsen er ellers at regjeringen og de styrende har valgt olje og karbon fremfor natur. Begrunnelsen StatoilHydro har servert for oljesand-utvinning og samarbeidet med Gazprom: at hvis ikke vi gjør det, er det noen andre som gjør det, tyder på massiv mental blokkering.

Hvis rikdommen ble brukt til å føre oss ut av karbonalderen ville det moralske regnestykket vært annerledes, men ingenting tyder på at Stoltenberg-regjeringen for alvor ønsker det. De velger makten og æren.

Men da styrer vi uvegerlig mot en fremtid som bærer tragediens trekk. Stormen som nettopp feide over Asov-havet og Kaspihavet bærer bud om det raseriet som naturen slipper løs. På noen timer sank fire større skip og mange andre driver.

En av nordmenns beste egenskaper er kjærligheten til naturen. På mange måter er nordmenn mer natur enn kultur. Men hvorfor lar vi da dette skje i vårt navn? Vi hører hva som skjer, ser beskjemmet bort, og later som det går over. Men det går ikke over, og skyggen av dårlig samvittighet, av magasinert unnfallenhet vil tappe oss for de gode kreftene. Mer enn noe annet trenger vi håp hvis vi skal klare det.