Kommentar

Det går ikke an å snakke om global oppvarming uten å snakke om olje. Liksom det ikke går an å snakke om Norge uten å snakke om olje. Olje «made us». Men i vårt selvbilde er det ingen kobling mellom oljeindustrien og ødeleggelsen av jorda. Vi lever ubekymret – som karbonkonger.

Nordmenn vil være kjent for sin idealisme og godhet. Har vi god samvittighet fordi rikdommen går i felleskassa? Men i det økologiske regnskapet spiller det mindre rolle om pengene forvaltes av staten eller av utenlandske selskaper. Det er karbonvirksomhet i seg selv som er das Ding an sich. Derfor spiller det heller ikke så stor rolle at gasskraftverket på Mongstad skal renses i 2014, når CO2 skal pumpes ned i grunnen for å hente opp enda mer olje.

Del av samme kretsløp

Enda mindre blir forskjellen når Statens Pensjon Utland er en av de største internasjonale investorene. Som riktignok vil satse på etiske retningslinjer, men som beveger seg innenfor det samme kretsløp. Pengestrømmen er så stor at de har vansker med å finne nok investeringsobjekter.

Hvis Norge hadde investert i solenergi i den tredje verden, kunne gevinsten blitt like stor som på internasjonale børser, har forskeren John Hille regnet ut.

Det var ett av eksemplene på en radikalt annerledes politikk som Steinar Lem nevnte i sitt foredrag i Selskapet for Ytringsfrihet fredag.

Hvis jorda skal reddes med de livsformer vi kjenner, er det ikke nok å justere kursen. Da må det en radikal omlegging til. Men den største bøygen er inne i oss, i erkjennelsen av hvor vi står. Folk kjenner angst og bekymring for fremtiden. Men løsningene som holdes frem duger ikke, sa Steinar Lem, og punkterte mytene en etter en.

Forbruk

Overbefolkning er ikke den største trusselen. Det er overforbruk, og her stiller Norge i verstingklassen. Den kjennetegnes ved de fire B’er: biff, bil, bolig, boeing. Dvs. kjøttproduksjon, bil, hytter og hus og reising, særlig med fly. Alle som har bodd i Norge de senere år vet at velstanden tok helt av på 90-tallet. Siden har vi vært «airborne» og vi vil ikke lande. Nå er det billige varer fra Kina, en sterk krone, lave renter og billige flyreiser som er blitt en vane. Mye av vårt klimaforbruk skjer utenlands, ved varer produsert i Kina og flyreiser som ikke er inkalkulert i klimaregnskapet (det er heller ikke skipstrafikk). Likevel faller vi på listen over miljøvennlige land.

Det er ikke så rart. Tenk bare på hvilke stoffområder som blir prioritert i avisene: SUV-er, sport som krever mye reising, design og innredning, store hytter, båter, eksotiske reisemål, i praksis hele verden, hyppig skiftte av klær og mote. Alt betyr høyt forbruk.

Årsak og virkning

Steinar Lem får frem det som alle vet: Vårt forbruk er ekstremt høyt. Vi kan ikke si til India og Kina: Sorry, dette er forbeholdt oss! Hvis vi ikke legger om, vil de kopiere vårt forbruksmønster. Det vil kreve 3,5 jordkloder hvis alle skulle leve som nordmenn.

For alle som er hektet på dagens livsstil, er dette et surt budskap. Han er gledesdreper! Men enten prater Lem tull eller så har han rett, og har han rett, så er det mye som må revurderes.

Alvor

Av debatten kan man få inntrykk av at «nå skjer det noe». Men faktum er: Verdenstemperaturen har steget 0,6 grader de siste 100 år. EU håper å kunne bremse stigningen til 2 grader dette hundreåret. Altså en tredobling. Og det er i beste fall, hvis tiltak settes inn.

– Allerede nå ser vi tilfeller av katastrofetørke, ved 0,6 graders oppvarming. Vi har egentlig ikke noe språk for det som skjer, for det er hinsides hva vi kan forestille oss. Det er en forbrytelse mot selve livet, sier Lem.

En forsker som James Lovelock mener det allerede er for sent. At naturen har passert the point of no return, at prosessen er blitt selvdrivende.

FNs klimapanel krever konsensus. Mange forskere har mer radikale synspunkter. De mener prosessen går raskere enn antatt. Dimensjonene er vanskelig å fatte. Med en stigning på 3 grader vil regnskogene tørke og slippe ut enorme mengder karbon. I Himalaya har fire store livgivende elver sin opprinnelse. Smelting vil først gi oversvømmelser, og så en tørke vi ikke kan forestille oss i verdens to største land.

Sperrer

Hva må til for å endre kurs? Først må man knuse noen myter. Noen spres av politikerne, andre sitter dypt hos vanlige folk. Myndighetene bærer et stort ansvar som later som om fortsatt vekst og miljøpolitikk er forenlig. Hvis BNP fortsetter å vokse i samme tempo, vil vi se en 20-dobling av utslippene. Det betyr at bilene må gå på 5 prosent av dagens forbruk hvis utslippene ikke skal stige.

Biobrensel holdes frem som løsning. Men hvis Europas bilpark skulle gå på biodrivstoff, trengs det to ganger Europas samlede dyrkbare mark.

Nye energivennlige biler høres bra ut, men det koster syv tonn CO2 å skifte bil. Derimot hjelper det stort hvis fartsgrensen settes ned til 80 km.

Det snakkes om kraftkrise, men Norge eksporterer strøm for 3 milliarder, og har et sparepotensial på 30 %. Danske skoler bruker 20 % av det de norske gjør i energi. Vi klager over bensinprisen, men ut fra kjøpekraft har vi Europas billigste.

Myten om kortreist mat: Det er mer miljøvennlig å kjøpe tomater fra Gran Canaria enn norske dyrket i drivhus.

Rasjonalitet og overtro

Folk idag vet mye om klimatruslene. Likevel skjer det lite. Dypest sett tror vi at det nok går bra. For det jo gå bra. Hvorfor skulle det ikke det? Noe annet ville ikke være rettferdig!

Eller den motsatte myten: at det ikke finnes løsninger. Den er også sterk.

Men det finnes løsninger. Stern-rapporten i Storbritannia anslo at 1 % av BNP ville gjøre underverker over tid. 1-2 % vil de fleste av oss ikke merke, men med slike summer vil man kunne utrette enormt.

Hvorfor gjør vi det ikke? Vi er for lengst så rike at det ikke finnes noen sammenheng mellom økt forbruk og lykke.

Innsats

Stilt overfor alvorlige trusler kan mennesket hente frem ukjente sider ved seg selv. Vi setter livet inn for andre. Slik det skjedde i Norge under annen verdenskrig.

– Men dagens fiende bærer ikke tysk hjelm, sier Lem.

Det vi mangler er et regnskap som omfatter naturen – og fremtiden. Uten natur ingen fremtid.

Vi vet det innerst inne. Men fortsetter likevel, fordi vi er koblet til en annen logikk der naturen bare er et middel og en uuttømmelig ressurs. Som karbonkonger har vi et særlig ansvar. Men vi liker ikke å innse at vi på 90-tallet valgte veksten, og som alle priviligerte tror vi nå at vi kan få «begge deler», både vekst og miljø. Det er en umulighet. De ledende innen karbonadelen vet det. Men de beruses av makten. Vi andre nøyer oss med en tredje rullebane.