Sakset/Fra hofta

Aftenpostens Arne Halvorsen – på åpenbart trygg avstand i Rio de Janeiro – drister seg i dag til å bringe de sjokkerende nyhetene om at myten om Che Guevara slår sprekker: Han var lege, men også en kaldblodig morder.

40 år etter revolusjonsheltens død mener latin-amerikanske historikere at det er på tide å demaskere og rive Che Guevara ned fra pidestallen. Og Aftenposten følger på, tilsynelatende til stor overraskelse for enkelte miljøer og individer i den ellers leseferdige og utdannede befolkningen i Norge:

Che la ut på en turné i revolusjonens tjeneste, først til Kongo, deretter Bolivia. Ingen steder lyktes han, for folket var ikke interessert i hans blodige revolusjon.

Nå er tiden inne, mener historikere i Latin-Amerika, til å få frem et mer nyansert bilde av Che. Tiden er inne til å demaskere og rive ham ned fra pidestallen. Che var fatalist, og mennesket måtte underordne seg revolusjonen. Han var lege, men samtidig en kaldblodig morder, som selv henrettet fanger uten å blunke. Ofte med en revolver og med skudd i hodet.

Fidel Castro, som var tilhenger av en myk revolusjon, ble skremt av hans kaldblodighet. Da Castro en gang forsøkte å spare livet til en tidligere etterretningsagent, fikk han et kort svar om at agenten allerede var skutt.

Så kan vi lure på for hvem den angivelige myten nå slår sprekker? Det foreligger en ørliten mulighet for at samtlige som ikke deler herr Guevaras syn på verden kjente til hans mindre sympatiske virksomhet i alle fall så sent som i fjor. Kanskje før også, for alt jeg vet. Det er et paradoks at man i etterkrigstiden har samlet en tilnærmet komplett viten om nazistenes hårreisende ugjerninger, mens de sosialistiske og kommunistiske paradis – og metodene man benyttet for å oppnå samme – åpenbart har vært relativt ukjent terreng.

Skal tro hva det kan komme av? For eksempel kan de fleste både navn og beliggenhet på opptil flere av konsentrasjonsleirene der jøder og andre som på like grotesk vis ble regnet for undermennesker lå, mens et fåtall har noen inngående kjennskap til for eksempel de på alle måter like horrible Gulag-leire.

Men Che Guevara har tross alt en betydelig fordel som Adolf Hitler ikke er i nærheten av: han hadde en såkalt God Sak og han tar seg ubetinget godt ut på et av verdens mest sexy og kommersielle bilde. Heldiggrisen! Hvis bilde av den kjekke helt som brått slår sprekker – praktisk talt som lyn fra klar himmel – har jeg ikke engang lyst til å tenke på, men det er i hvert fall ikke mitt eller andre fredsommelige borgerlige jeg kjenner sitt. Hvis det i det hele tatt finnes noen som per i dag ikke vet, kan det i såfall bero på at man ikke vil vite? Eller at man vet, men synes at både (kjekk) mann og fremgangsmåte stadig er like legitim – fordi man i utgangspunktet har en gudegitt rett til å ta i bruk en hvilken som helst metode hvis man etter egen politiske overbevisning har hjertegode hensikter?

Målet helliger som kjent midlene, og det enda man på enkelte hold offentlig hverken liker religion eller helligheter! Aller minst de jordiske representanter som etter sigende skal ha makt til å hellige eventuelle midler. Visste jeg ikke bedre trodde jeg dagens Che Guevara-tilhengere var medlemmer av en religiøs sekt, men siden den gode herres tilhengere påstår at de ikke gouterer slikt beror det antagelig på en lyseblå og ondsinnet forveksling fra min side.

Akk ja, man skal åpenbart se og høre mye før øyne og ører faller av.

Aftenposten: 40 år etter: Myten om Che Guevara sprekker