Nytt

Hvorfor driver du med dette? spør en bekjent sympatisk. Ganske enkelt fordi nettet er en revolusjon. I alle år har «vi» sittet på morgenmøter, forelesninger, konferanser, hørt på/lest og tenkt kjetterske tanker. I Norge skal man helst være autoristert for å si noe. Av Ap, NRK, Schibsted, Forfatterforeningen etc. Men verden er ikke slik lenger.

Det er noe innavl-preget og lokalt over mye av den norske journalistikken og kulturlivet (imorges lød overskriften på et innslag: «forfattere flykter fra Stavanger til Sandnes på grunn av høye boligpriser») Verden er blitt større, ja, den er uten kontroll. Er det så lurt å krype lenger inn i hølet da?

Det forekommer meg at det viktigste ikke er hvem som er først ute, eller har de beste «sakene», men hva man gjør med dem. Hvem som evner å fortelle folk hva som foregår. Eksemplet med Mark Steyn og direktøren i Kommunenes Sentralforbund er morsomt og talende. Over hele verden dreier seg om hvem som tør å tenke nye tanker, være dristig. Mohammed Yunus var et fint eksempel. Men hvorfor er det så mye daukjøtt i vår egen offentlighet? Har vi råd til å forsvare «vested interests»? og hellige kuer.

Nettet forandrer offentligheten. Den gjør oss permament nakne, fordi det hele tiden er noen som sier noe annet, kommer med nye opplysninger, innhenter oss, gjør noe bedre, annerledes. Det krever konstant fornying, og en permanent tilstand av uferdighet, av å være under tilblivelse. Det er jo selve livets grunnvilkår. Men alle organisasjoner tilstreber det motsatte: tilstivning. Derfor er nettet en så sterk prokasjon mot det etablerte: det er den permanente revolusjon inkarnert.

Document er et resultat av et ønske om å bidra, overrisle, vise at det finnes andre tanker og sammenhenger enn de vedtatte. Det er et resultat av at dagens nyhetsstrøm konstituerer en flow, som ikke betinger posisjon i Akersgata. Den kan deles av alle som vil engasjere seg.

Nettet gir mulighet for å leve virtuelt i mange virkeligheter samtidig. Per Kristian Haugen beskriver idag i Aftenposten hvordan de nye personlige video-opptakerne til Get (eks UPC) gjør det mulig å scanne tusenvis av tv-programmer og ta opp hva man vil. De som er seriøst interessert vil få vite mer, bli bedre. Slik har det vært lenge, egentlig. Men tilfanget pulveriserer de nasjonale medienes monopol i enda høyere grad enn før.

Norsk utenriksjournalistikk er et kapitel for seg. Det har delvis å gjøre med altfor store fagfelt. Men også revir-journalistikken. Når det gjelder dekningen av Midtøsten er den skandaløs. Et knippe personer får ri sine kjepphester uten motstand. Deres arbeid har utvilsomt lagt grunnen for og medvirket til at anti-israelismen har vippet over i antisemittisme her i landet. Ren anti-judaisme fremføres i disse dager på kronikk-plass i Aftenposten. Samtidig utgis Ragnar Volds artikler fra 30-årene. Ingen problematiserer og spør: hva skal vi med artiklene hvis vi ikke forstår å trekke lærdommer av dem? Flommen av krigsbøker er stort sett nostalgi.

Vi vil fortsette å bringe artikler, hele eller i sitater, i original. I det øyeblikk de overføres til norsk, enten det er av en journalist eller NTB/ANB, får de andre valører og implisitte premisser. Det er ikke av latskap at vi sakser.

Vi må i økende grad omstille oss og ta inn over oss den internasjonale konteksten. Hvis vi insisterer på den lokale, nasjonale, vil vi tape. Vi blir urbane særlinger. Dette handler også om integrering: om nordmenns integrering i det internasjonale samfunn.

Siden er inndelt i fire blokker: nyheter, som er selvforklarende, kommentarer; enten de står på egne ben eller er kommentarer til en nyhetssak. Det er riktig å skille på sjangrene. I «scrap» kommer det løpende tanker fra bøker som er under lesning. (De står avbildet i venstre marg). Det er ingenting som kan oppveie gode bøker. Under der kommer kommentarer av mer dagbokkarakter. Til høyre lesernes bidrag, og gjesteskribent. Aktiviteten på leserkommentarene er høy, og på sitt beste gir de en god følelse av kontakt, som er ansporende.

Kunsten får en mer fremtredende plass. Det er noe alle kommer tilbake til: de vakre bildene. Kunst har en uforklarlig virkning på oss mennesker. Man går aldri ut fra en god utstilling den samme som da man gikk inn. Jeg vil også forsøke å legge inn en aforisme, dikt, epistel, eller sitat fra en roman, i feltet til høyre. Det skal være en lise i kunsten: mennesket er noe mer.

Til slutt en takk til webmaster Willy Gjøsund for en vakker side. Det har vært en omstendelig prosess å finne rett person. Vi trodde vi måtte til utlandet etter at gjentatte forsøk her hjemme hadde slått feil. Opp dukker Willy, og viser at han kan det hele. Det er hans fortjeneste at siden er blitt både estetisk og funksjonell.

Les også

-
-
-
-
-
-