Kommentar

Tidligere orienterte venstreradikale seg mot Moskva og senere Beijing. Idag skjer en orientering mot Mekka.

Det skjer ikke med faner og trompeter, men den som leser må bare konstatere tegnene:

Espen Stueland heter en forfatter som har skrevet boken «Brått revet bort». Her står et essay om Ole Hallesbys helvetstale fra 1953 og Arnulf Øverlands foredrag «Kristendommen den tiende landeplage» fra 1933. Stueland har nylest dem og funnet ut at kulturradikalismen fra mellomkrigsårene og senere ikke har noe å by dagens mennesker. Hallesbys tale er slett ikke så fordømmende og radikal som den er kjent som, ifølge Stueland. Øverland derimot, mangler respekt og forståelse for religion. Han er «intolerant og upresis».

Dette er nye takter. Slått opp over to sider i Klassekampen. Jeg venter spent på fortsettelsen, og den kommer:

Kulturradikalismen fungerer ikke i dag, hvor vi må leve med at karikaturtegninger vekker sterke følelser. Det kan man ikke bare latterliggjøre, man må holde ut at man lever i et så komplekst samfunn, og finne en plattform for toleranse.

Tittelen er symptomatisk: – Tar ikke religion på alvor.

Stueland påstår at kulturradikalismen ikke tar religion på alvor. Jeg aner ikke hvem Stueland er, hvor han står politisk. Men ML og i økende grad SV står i en moralistisk predikant-tradisjon. Men man har hele tiden latt som om den kulturradikale tradisjonen gikk ubrutt frem til idag. Det er derfor et interessant tegn at man nå begynner å kritisere den for ikke å forstå religionen!

Det Stueland skriver om Øverland vitner om at han ikke forstår hverken overflate eller dybde i Øverlandds kritikk.

Øverland skriver blant annet at kirka i dag for det meste består av «forskrudde raringer og sinker».

– Han bruker hele arsenalet av skjellsord og vil ikke ta noe seriøst: han driter ut egypterne for å lage mumier, og påstår at de 1900 årene siden Jesu fødsel har vært en evig mørkeperiode. Det er en grunn påstand.

Enhver med den minste forståelse for kulturradikalisme vil vite at Øverland skriver i en polemisk-satirisk tradisjon, som minst stammer fra den franske revolusjon. Der er overdrivelse og groteske påstander en del av stilen, og mottakeren vet å tolke dem på riktig måte. Men ikke Stueland. Kanskje det er flere av unge litterater som ikke lenger forstår den kulturradikale koden?

Kulturradikalismen var et nødvendig opprør. Den tiltrakk seg noen av landets beste penner. At den senere ble passé kom av at den vant på så og si alle fronter, og det ble et problem, for hva betyr det idag å være radikal?

Ihvertfall ikke det Stueland og Klassekampen serverer: midt oppe i utspedd ortodoks ML-ideologi kommer signalene om at religion må tas på alvor, i betydningen respekt toleranse.

Man har kastet vekk en av de viktigste nøklene til å forstå vår samtid. Nettopp kulturradikalismens skånselløse religionskritikk er det vi trenger idag. Jeg sier ikke at det er nok i seg selv, men dens frimodighet og satire er nettopp hva vi trenger som medisin mot frykt, opportunisme og knefall for obskurantisme. Som man ville sagt i 70-årene: dette er den sorteste reaksjon som reiser hodet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også