Det slo meg da jeg hørte på en av de mange apologeter for dagens Kreml: En Sergej Markov, han sa drapet på Alexander Litvinenko bar all mulig preg av å være et forsøk på å ramme Putin. Det samme gjaldt også drapet på Anna Politkovskaja. Markov tenkte i første rekke på oligarkene.

Denne teorien minner om hva Litvinenko skrev i en bok: FSB sto selv bak boligblokkbombene som utløste annen Tsjetsjenia-krig.

Man kunne tenke seg at Kreml har benyttet samme provokatoriske metode: drapene ved høylys dag er så vanvittige at de kan overbevise noen om at Russland ikke kan stå bak. Den samme metoden benytter Syria i Libanon, og der er mønsteret enda klarere. Men de argumenterer på samme måte: Skylden vil umiddelbart bli lagt på oss, så da må alle forstå at det må være andre som står bak.

Hvordan kan noen i maktposisjon finne på noe så vanvittig? Hvis man er en av verdens største energileverandører, og den ene motstanderen knekkes etter tur, kan storhetsvanviddet gi en følelse av usårbarhet. Å begå en forbrytelse for åpen scene gir også en form for nytelse, og prestisje, som vanlig cloak-and dagger-crimes ikke gir.

Hukommelsen er kort: Politkovskaja ble også forgiftet da hun skulle ned og granske Beslan. Det var såvidt hun overlevde.

Den som kjenner Russlands historie vil også vite at Alt er mulig.