Kommentar

Alle vet at fenomenet eksisterer, men det må beskrives på en akseptabel måte: Terror og islam fungerer idag like nevroseskapende som sex i Victoria-tiden.

Nevrosen er galopperende. Man kan ta temperaturen på pasienten ved å høre på NRK Dagsnytt eller lese lederne i Aftenposten. Det begynte med de siste arrestasjonene i Storbritannia. Det ble for mye å ta inn over seg at enda flere kjekke, unge gutter kunne ha valgt selvmordsveien. Man lager et ekko av nedskytingen av brasilianske Menezes og det mislykte raidet i Forest Gate: Politiet er overivrige.

Det er en modell som ligger klar til bruk. Den kan underbygges ved at de pågrepne selv, deres forsvarere eller slektninger alltid kan fortelle hvilke fredelige, fromme mennesker de er. Journalister ville aldri gjengi ukritisk hva broren til en innfødt nordmann ville si: at han var soliditeten selv, og dessuten baker som gikk på jobb hver dag.

Slike utsagn aktiverer stigmatiseringssyndromet. Det er et politisk våpen mot politiets og domstolenes arbeid.

Man får inntrykk av at journalistene selv har problemer med å akseptere at det finnes miljøer som klekker ut terrorplaner.

Hvis det kan bevises, så kan det likevel forklares. Les bare kommentarene til arrestasjonene i Danmark: Danskene har ført en uten- og innenrikspolitikk som gjør at de selv må bære noe av ansvaret. Det er hva vi skriver om vårt naboland: Danskene har selv nedkalt terroren over sine hoder. Det er et resonnement som er grunt og oser av selvtilfredshet. Norge falt for fristelsen til å sette seg på sin høye hest i Muhammed-striden. Tegningene var jo ikke opprinnelig offentliggjort hos oss, og en skarve kristenredaktør kan man saktens tukte med æren i behold. Danskene står i Helmand-provinsen i Afghanistan, det gjør heldigvis ikke vi. Etc.

Den samme forklaringsmodellen brukes også om Blairs Storbritannia hvis og når landet rammes av terror, og om USAs politikk. Hvor vi selv havner i bildet er ikke helt lett å få øye på.

Normal kritisk sans kobles ut når en av de terrormistenkte imamene siteres som autoritativ kilde for at Al Qaida vil slå til mot Danmark. Abu Bashar frykter at Al Qaida skal slå til, skriver Tor Arne Andreassen. Til Jyllands-Posten går Bashar så langt som mulig uten å fremsette en åpen trussel mot Danmark:

»Jeg håber, at regeringen begynder at se positivt på at trække sine tropper tilbage fra Irak. Ellers er det meget klart, at der vil komme terror imod Danmark,« lyder den barske forudsigelse fra imamen, der skynder sig at understrege:
»Jeg har ingen konkret information om noget.«

Udråbt som mål
Han bygger sine forudsigelser på, at Al-Qaida for tre år siden udråbte Spanien, Storbritannien, Italien og Danmark til terrormål som følge af Irak-krigen.
»Madrid er blevet bombet, og det samme er London. Italien har trukket sine tropper ud, men det har Danmark ikke gjort, og derfor tror jeg, at vi bliver ramt.«

Det kalles defaitisme. Sørg for hele tiden å så tvil om politiets motiver og trekk inn vestlig utenrikspolitikk, fra Palestina og Libanon til Irak, Afghanistan. Det er en selvpiskende holdning, helt uten tanke på at norske soldater kan bli flyttet til Helmand og måtte drepe Taliban, akkurat som danskene.

Men folk tenker sitt. De hører at etter masseslagsmålet på Nebbursvollen mellom to afghanske familier, der en 41-åring havnet på Ullevål med livstruende skader, møtte 50 slektninger opp på sykehuset og oppførte seg slik at personalet følte seg truet. En rute ble knust. Trusler, tyveri og slåssing er noe helsepersonale møter stadig oftere. Også anklager om at de ikke vil redde den syke, het det på radio igår.

Man kan se vekk og late som ingenting, eller man kan spørre: Hva er det som skjer? Skal norske soldater sette livet til i Afghanistan mens afghanske familier går amok i Norge, også på sykehus?

Aftenpostens leder er gjennomsyret av ambivalens, som blottstilles:

En gruppe menn pågripes, under mistanke om at de forbereder terrorhandlinger, men før terror har vært iverksatt. Hva som gjør saken vanskeligere, er at storparten av de pågrepne i begge tilfeller tilhører den samme minoritetsgruppe, muslimer med bakgrunn fra en innvandrerbefolkning. Dette gir grunn til å advare mot forhastede konklusjoner: Samtidig som mange frykter at Vesten står overfor en økt terrortrussel, må vi også frykte at en gruppe i vårt samfunn blir stemplet. Sakens helhet er uansett ikke avklart, skyldspørsmålet enda mindre.

En regjering skal ikke endre sin politikk av frykt for terror. Samtidig er det gode grunner til å opptre med forsonlighet. På den annen side er det også andre land som nylig har hatt terroravsløringer, i likhet med Tyskland, der politiet nylig avdekket planlagte terrorangrep på tog.

Dersom det dannes et mønster, der islamske terrorister står bak et økende antall udåder i vår del av verden, er det grunn til uro for hvordan forholdet mellom muslimer og andre grupper utvikler seg i vårt samfunn.

Men tror Aftenposten at svaret er fortrengning? Lederen burde hatt overskriften: Panikk.

Dette er et mønster man ser i flere land: «Hvis bare ikke Bush-administrasjonen hadde produsert så mange radikaliserte muslimer. Derfor må Europa gå foran med dialog.» Samtidig som de skriver dette, kjenner de avgrunnen åpne seg under føttene.

Men de vil ikke lytte til en mangefasettert samtale. Karen Jespersen og Ralf Pittelkows bok ble omtalt i Information igår. Avisen spurte flere offentlige personer som av forfatterne anklages for å være islamistenes nyttige idioter. Alle svarte meget fortørnet at de ikke tar påstanden seriøst.

Mogens Lykketoft, Uffe Ellemann-Jensen, Niels Helveg Petersen, Tøger Seidenfaden, Eva Smith og Kirsten Thorup bliver i en ny bog fremstillet som naivister, der slugte islamisternes dagsorden råt under Muhammed-krisen. ’Skam jer’, siger Seidenfaden om anklagerne. »Uden for pædagogisk rækkevidde,« mener Uffe Ellemann-Jensen.

Hvis man tror på et kompromis med islamisterne, så svarer det til 30’ernes naive forestilling om et kompromis med fascisterne.

Sådan udlægger tidligere indenrigsminister Karen Jespersen og politisk kommentator Ralf Pittelkow teksten i deres nye bog ‘Islamister og naivister – et anklageskrift’, som udkommer på tirsdag.

Tidligere udenrigsminister, Uffe Ellemann-Jensen, har kun hovedrysten til overs for anklagerne, som Information præsenterer ham for.

«De to er raslet så langt ud, at de er uden for pædagogisk rækkevidde. Jeg har ikke læst bogen og agter heller ikke at gøre det,» siger han.

Ikke rigtig kloge
Den tidligere Venstre-formand ønsker heller ikke at gå ind i en diskussion om, hvorvidt han med sin afstandstagen til Jyllands-Postens beslutning om at trykke Muhammed-tegningerne har bidraget til at styrke islamisternes dagsorden.

«Hvis de virkelig mener det, må de ikke være rigtig kloge. Sådanne påstande har jeg ingen intentioner om at kommenterer yderligere,» siger han.

Samme synspunkt har Mogens Lykketoft, som var udenrigsminister otte år under Nyrup-regeringerne.

«Min eneste kommentar er, at man skal være meget forskruet i sin tankegang for lave dén sammenligning. Hverken Uffe Ellemann eller jeg har på noget tidspunkt talt for bare at give islamisterne indrømmelser,» siger Mogens Lykketoft.

Tøger Seidenfaden mener, at de to forfattere burde «skamme» sig.

«Det burde give anledning til eftertanke, at to gamle revolutionære socialister og tidligere VS’ere, Ralf Pittelkow og Karen Jespersen, nu er endt i den position, at de beskylder Uffe Ellemann-Jensen og jeg selv som Chamberlain-typer. Vi, som under Den Kolde Krig begge entydigt antog den antitotalitære position. Det er helt ude i hampen. De burde skamme sig,» siger Tøger Sedenfaden.

Man må gjerne mene at kritikken er rav ruskende gal. Men karakteristikkene går på person: Forfatterne er så langt ute at man ikke vil svare, eller de er forskrudde og bør skamme seg.

Det er en debatt-teknikk vi også har sendt anvendt her til lands den senere tid. Man diskrediterer person, ikke sak.

Det lover ikke godt for den demokratiske prosess fem år etter.

Terrortrusselens onde sirkel

‘Naivisterne købte islamisternes dagsorden’