Betyr globaliseringen og folkevandringene at vi får flere tidsoppfattelser innenfor samme «rom»? Noen lever i pre-analfabetisk, pre-darwinsk tid, i pre-emansipasjonens tid. -De er på vei, de vil ta oss igjen, er det underliggende premiss for vestlig debatt. Er nå det så sikkert? Hva om vi får eksistensen av ulike tidssoner? Mennesker kan regredere. Hvorfor ikke kulturer?

Athar Ali skriver i Aftenposten at et flerkulturelt samfunn forutsetter at man anerkjenner alle religioner og kulturer som likeverdige. Høres fint ut. Men inn kommer historiker Peder Figenbaum med en mark i eplet: skepsis og tvil. Like viktig som respekt for religionen, er retten til å tvile, til å mene at religioner er falske, eller å presentere bevis for at de er historiske kreasjoner. Denne ytringsfriheten er det som gjør trosfrihet mulig, finner historikeren grunn til å minne om.

Er det nødvendig? Hva mener folk som Athar Ali som tekstkritisk metode innen religionsforskningen? Om evolusjonen? Aner vi at det ligger overraskelser på lur som vil få kreasjonsdebatten i USA til å blekne? Hvorfor har ingen utfordret de som hissigst snakker for det store VI på disse punkt?

Marit Nybakk «tok seg sammen», og skrev om kvinners plass i Iran. Det er ikke ofte norske kvinnelige politikere ofrer deres medsøstre i mullah-styret noen tanker. Men det gjorde Nybakk og ære være henne for det.

Men det var på feil premisser, kan Marianne Bøe fortelle oss på Dagbladets kultursider. Bøe er ved Senter for Midtøsten- og islamske studier ved Universitetet i Bergen.

Hun tilhører dem som mener at «feminisme» er et vestlig våpen, i imperialismens tjeneste. Gammel grøt. Men så kommer noen nye toner:

Kvinnekampen i Iran har pågått i en årrekke og fortsatt arbeider kvinner for å ta et oppgjør med lover som de mener bygger på en før-islamsk kultur som ikke hører hjemme i islam. De argumenterer for at islam er forenlig med demokrati og menneskerettigheter og at Sharia er dynamisk og fleksibel. Selv om kvinnekampen i Iran er en langsom prosess, kan de også vise til resultater. Blant annet fremhever de vilkår de har fått innført i ekteskapskontrakten som gjør at kvinner stiller stekrere enn tidligere under skilsmisser.

Vi husker skjønnmalingen av Sovjetunionen før annen verdenskrig: Dette minner. Men det er annerledes og verre. Den sovjetiske sosialismen utga seg for å frigjøre kvinnene, men påførte dem dobbelt arbeid. Likevel fikk mange kvinner arbeid som lærere og leger. Prestestyret i Iran vil gå inn i historien som en pendant til Pol Pot hva angår behandlingen av kvinner. Iran er det virkelige apartheid-styret, hvor hatet til kvinner er en av grunnstenene til regimet.

Marx: de undertrykte elsker lenkene. Det er det fenomenet vi ser. Kulturredaksjonene åpner sine spalter til de nye stemmene, og nekter å ta inn over seg at de introduserer diktaturet.

Det skapes en aksept for argumenter som legitimerer at man beveger seg langs en akse hvor man nærmere seg iransk tankegang.

Slik vil historiker Figenbaum kanskje oppleve at de rettigheter og friheter han så riktig trekker frem som grunnleggende for vårt samfunn, ikke er så selvskrevne lenger. Undegravingen av dem skjer med de beste hensikter.