Kommentar

Aftenpostens politiske journalistikk, igår ved Gunnar Magnus, er merkelig: «Drar velgere fra alle partier» het saken, som viser med piler med at Frp har fått 32.000 Høyre-velgere og 27.000 Ap-velgere siden siste valg. Selv SV har avgitt 9.000 velgere, Venstre 15.000, Sp 17.000 og KrF 10.000. Ganske utrolig.

Men politikken til Frp er fremdeles uspiselig for de andre partiene. Derfor vil Frp bli stående på gangen selv om det skulle lande på 30 prosent ved neste valg, konstater Magnus/Aftenposten. Han skriver som om dette er business as usual. Men vil velgerne finne seg i det? Hva vil det gjøre med folks respekt for systemet?

Stilt opp mot den formidable velgertilstrømmingen – som kanskje burde gitt grunnlag for noen refleksjoner: hva kan det komme av? – er det andre poenget at 44 prosent sier de aldri kan tenke seg å stemme Frp. Det er en høyere antipati-prosent enn for noe annet parti. Umerkelig presenterer Magnus det som et argument for at Frp, og dermed 30 prosent av velgerne, blir stående på gangen.

Mer spennende hadde det vært om Magnus hadde turt å slippe seg løs og spurt hvorfor Frp vekker slik antipati. Det er idag litt mer komplisert enn for noen år tilbake.

At Aftenposten har problemer med å få sydd sammen saken under sin vinkel, viser avslutningen: To tredeler har ikke festet seg ved noen bestemt som statsminister. Men:

Den som får flest stemmer er Siv Jensen som fremheves av 17 prosent. Statsminister Jens Stoltenberg blir bare nevnt av 7 prosent, de andre av 2-3 prosent. Men Jensens gode resultat skyldes i særlig grad entusiastiske Frp-velgere- og Høyre-velgere. Langt flere av de sistnevnte er begeistret for Jensen enn for Høyre-lederen Erna Solberg.

Når det at Siv Jensen er mer populær enn Erna blant Høyre-velgere henges på som et vedheng, er noe galt med vinklingen.