Hans Rustad Norsk Hydros stand var den eneste Vladimir Putin besøkte på oljemessa i St. Petersburg nylig. Samtalen med Eyvind Reiten varte bare ett minutt, men var neppe en tilfeldig gest. Samtidig er Memorial i Norge og legger frem bevis for et tortursenter på en nedlagt skole i Groznyj. Ser norske myndigheter og selskaper det som problematisk å inngå et intimt samarbeid med Russland?
Norge befinner oss i akkurat samme situasjon som den øvrige oljeindustrien, som vi betrakter som moralsk tvilsom. For ikke å snakke om Big Oil. Men opererer norske oljeselskaper etter noen andre prinsipper enn de andre?
For det første: umoralsk utenrikspolitikk er ikke noe stater tilstreber. Det bare blir sånn fordi man har interesser man ivaretar. USA har store og omfattende interesser. Derfor blir tvilsomme grep flere, som f.eks. i forhold til Khazakstan, hvor demokrti og menneskerettigheter må vike for energisamarbeid. Er det prinsipielt annerledes enn det samarbeidet Norge ivrer etter å innlede i Barentshavet?
Forskjellen er i tilfelle at USA har sterke miljøer som sørger for å holde fokus på den moralske dimensjon. Jeg har knapt sett at norsk engasjement i nord er blitt problematisert langs en moralsk akse. Det virker snarere som om man instinktivt skyr unna å se Tsjetsjenai opp oljesamarbeid. Det kan ødelegge den gode samvittigheten.
Derfor sniker det seg inn en Sprachreglung som tyskerne kalte det, om omskriving og forskjønning av virkeligheten, som også journalister slutter opp om. Det gir seg uttrykk i uskyldige setninger som når NRKs Arne Egil Tønseth sier at det kanskje kan ha blitt drept folk på tortursenteret. Det brant for øvrig ned like etter at filmopptaket ble kjent.
Eller Dagbladets Morten Strand som kaller Gazprom «en mønsterbedrift»! En mønsterbedrift ja, på korrupsjon. (Det er merkelig at ikke en norsk avis har spesialkorrespondenter på det russiske energimarkedet.)
Følgende historie fra New York Times sier sitt om forretningsmoralen i dagens Russland. Apetitten har steget. Man er ikke lenger fornøyd med bestikkelser, men slår til seg selskaper og svære varepartier. Vi snakker olm de samme byråkratene som skulle håndhevet lover og regler. Derfor er det å gjøre business i Russland en tvilsom fornøyelse. Den som tror man har immunitet fordi man er vestlig og rik må tro om igjen.
Hvilket historien om Motorola er et eksempel på. Selskapet hadde sendt 167.000 mobiltelefoner til Russland gjennom Sjeremetjevo-flyplassen. De skulle bare fortolles på vanlig måte. Men så kom innsigelsene: de kunne ødelegge det russiske mobilnettet, de var ikke innført på riktig måte, de var piratkopier, og ikke innført på riktig måte. Anklagene varierte og sirkulerte, gjerne med noen timers mellomrom. Til slutt ble de inndratt som en helserisiko, men dukket senere opp i forretninger rundt om i Moskva.
Dette er et utslag av at byråkratene nå tenker større enn bestikelser. They want the whole thing.
With a shadowy economy, a growing bureaucracy and a capricious embrace of law, Russia has long been a maddening place for businesses to operate, a developing market that is at once lucrative and full of risks.
But the experience of Motorola has highlighted what executives, analysts and even some pro-government lawmakers in a largely pliant Parliament say is a worrisome trend: law enforcement agencies are not only taking sides in commercial disputes, but also precipitating them to enrich corrupt officials and their intermediaries.
«It is a classic corruption case,» Vladimir A. Ryzhkov, an independent member of the lower house of Parliament, said of Motorola’s flurry of legal troubles. «They confiscate goods from private companies and sell them for a profit.»
Poenget med det voksende byråkratiet er interessant: Russland har i dag et lite stort byråkrati som under Sovjettiden. Det har vokst enormt. De skal leve av noe, og snur det frie marked på hodet: det er byråkratiet som utbytter markedet. Eller rettere: flår det. Når Putin kan slakte Russlands største private selskap, og sette eieren på Death Row i Sibir. Hvorfor kan ikke da bryåkratene forsyne seg?
Den russiske statsadvokaten, Ustinov, fikk nylig sparken etter å ha begynt å snakke om å rydde opp i korrupsjonen.
Grådigheten har vokst.
Mr. Ryzhkov and others say that the voraciousness of officials has expanded beyond soliciting bribes, a routine practice in Russian business, into theft, extortion and racketeering.
«There does appear to be more avarice, more boldness, in terms of trying to extort money,» said Andrew B. Somers, the president of the American Chamber of Commerce in Russia.
Det utrolige er at vestlige selskaper er redd for å lage bråk. De går stille i dørene selv når de blir ranet. Men noen ganger tipper det over. Som med Motorola.
Lakse-parallell
Historien om mobiltelefonene minner om anklagene mot norsk lakseoppdratt om vanvittig høye kadmium-verdier. Påstandene var så ville at de savner faktagrunnlag. Motivene ligger andre steder.
I Motorolas tilfelle påstå man at telefonene var skadelige.
Motorola disputed that, saying that an unaccredited agency hired by the prosecutor’s office had made the determination, based on its measurement of the battery power, not radiation. Motorola’s officials were not allowed to take part in the tests or to challenge them.
And because Russian law allows confiscated material in criminal investigations to be sold or destroyed before the case is completed, let alone tried in court, the company could do nothing when the Interior Ministry destroyed the C115 phones on April 25, with journalists watching.
117.000 telefoner ligger fortsatt på lager. Så meldte en annet mobilselskap seg og sa at Motorolas telefoner er patenttyveri av et patent de fikk i 2003. Eieren av selskapet er tidligere formann for børsen i Moskva.
Motorola har saksøkt selskapet, men de tør ikke saksøke regjeringen.
Når et internasjonalt selskap som Motorola kan utpresses, hvorfor skulle norske være noe tryggere?
Det finnes også en annen mørkere side ved samarbeidet: Putin-regimets politikk overfor landets muslimer. Ikke bare i Tsjetsjenia, men i hele Kaukasus. Putin står for en nasjonalistisk-sjåvinistisk-religiøs ideologi som uten skrupler kaller all protest for terrorisme.
Det finnes store likhetspunkter mellom Slobodan Milosevics politikk og Vladimir Putin i så måte. Det er en xenofobisk, anti-muslimsk politikk som bare kan resultere i ekstremisme og krig. Også dette tar Norge med på kjøpet når det innlater seg med Putins mafia.
