Gjesteskribent

Det er et nasjonalt problem når informasjonen om vår store nabo i øst ikke er tidsmessig. Det drives skjønnmaling både av regjeringen, mediene og et næringsliv som drømmer om olje-Klondyke. Norges sikkerhetsinteresser ser ut til være skjøvet i bakgrunnen, samtidig som vårt forhold til USA er mer distansert. Norge kan ikke hamle opp alene med et Russland som i økende grad bruker makt for å gjennomtrumfe sine interesser.

Men ikke noe av dette ser ut til å uroe. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ga et beroligende inntrykk av NATOs toppmøte i Bucuresti: Alt vil ordne seg, Georgia og Ukraina vil med tiden bli medlemmer. Det var en helt annet alarmistisk tone over John Vinocurs kommentar i Herald Tribune: Are NATO promises backed by anything?

Forsvarsminister Robert Gates har advart og sagt at NATO er i ferd med å bli delt i to: de som er villig til å ofre soldaters blod og de som nøyer seg med å se på. Tyskland, Italia og Spania tilhører den siste gruppen. Norge kan ikke helt bestemme seg.

En allianse vil alltid bli testet. Et gjenreist Russland er et fiendtlig Russland. Martin Wolfs kommentar om karakteren til denne gjenreiste storhet er bekymringsfull lesning for et lite land. Lite av denne historien har hatt gjennomslag i norske medier.

Wolf torpederer flere av de mest gjentatt myter her til lands: at Jeltsin kjørte landet i grøfta, og at Putin har gjenreist det. Det stemmer ikke. Reformene som Putin har høstet godt av ble initiert under Jeltsin. Selv har ikke Putin bidratt med noen ting, skriver Wolf, som er en moderat, pragmatisk type. Han feller en hard dom over Putin.

Putin kunne valgt samarbeidet og tillit i forhold til omverdenen. I stedet valgte han fryktens statsmannskunst, sier Wolf. Putin tror at respekt og frykt lar seg forene.

This view is shared by Mr Putin himself. He stated only last week that: «We have worked to restore the country after the chaos, economic ruin and breakdown of the old system that we saw in the 1990s.» But it suffers from a drawback: it is false, as Michael McFaul and Kathryn Stoner-Weiss of Stanford University argue in a powerful article*. (Artikkelen står i siste Foreign Affairs)

Mellom 1999, året da Putin tiltrådte som statsminister, og 2006, vokste BNP med 69 prosent. Men av de 15 tidligere sovjetrepublikkene vokste 11 mer enn Russland. Estland og Polens reformer var mer gjennomgripende, og når de først nådde bunnen, var oppgangen sterkere. I norske medier har fremstillingen av reformene på 90-tallet lignet på Putins svartmaling.

Lånte fjær

It is simply wrong to assign credit for the upswing to Mr Putin. Not only did it begin with the devaluation of 1998, but nearly all the reforms that underlay the improvement were initiated, if not brought to fruition, under Boris Yeltsin’s despised rule. Under Mr Putin little progress has been made on structural reforms. That is one of the central points made by Anders Aslund, a distinguished scholar, in a superb new book**.

In important respects economic reform has gone backwards, particularly with the ever-growing role of the state in vital segments of the economy. This reversal is directly related to the second false claim about Mr Putin, that he has restored the state. This is true only if one accepts his definition of a strong state: a behemoth subject neither to law nor to political competition.

Det spørs hva man mener med at staten er gjenreist, skriver Wolf. Det er sikkerhetsstaten, den vilkårlige makten som Putin har gjenreist, ikke spesielt mye å feire.

Man hører aldri en norsk politiker henge bjella på katten, slik Wolf gjør. Er de ikke bekymret med tanke på at dette er staten vi skal samarbeide med i Barentshavet? Eller vet de det ikke?

Mr Putin has eliminated all independence in television and most of it in the press; he has destroyed the autonomy of regional government; he has emasculated parliament; and he has eliminated competition for power. The political divergence between Ukraine, increasingly free, and Russia, increasingly despotic, is as clear as it is disturbing.

The result is not an effective state, but an overweening one. Corruption is rife. Mr Putin himself tells us so: «The state system is weighed down by bureaucracy and corruption and does not have the motivation for positive change, much less dynamic development.» But this is inevitable when so much unaccountable power is concentrated in one person’s hands. By destroying independent institutions, the state has mutilated itself: it is a blind and crippled giant.

Kan ikke annet

Da Putin grep tilbake til den autokratiske, tyranniske tradisjonen i Russland, ble det en selvoppfyllende profeti: tilbedelsen av makten er som kong Midas: alt han rører blir korrumpert. Men Putin forstår ikke hvorfor nabolandene trekker seg tilbake i frykt og søker seg til NATO. Han blir sint, frykter renkespill, og truer.

Russia’s neighbours – at least those in which the people may express their opinions – are more hostile. The KGB-state is unable to understand that fear and respect are antitheses, not synonyms. Mr Putin has made no secret of his regrets about the collapse of the Soviet empire and his resentment at the subsequent expansion of the European Union and, even more, of Nato.

Det er en god dose sjåvinisme og fremmedhat i Putins kjølvann.

In place of erstwhile hopes for the emergence of a pro-western Russian democracy, we have proto-fascism: aggrieved nationalism; bullying of smaller nations; a cult of the strong leader; suspicion of enemies within; and resentment of foreigners.

Fiasko

Putins styre er en fiasko, skriver Wolf. Visst begikk Vesten feil på 90-tallet. Men det var Putin som bestemte seg for å reversere den demokratiske kursen i 1999.

It was, in any case, the decision of Mr Putin and associates to turn Russia from the aspiration for a law-governed democracy towards autocracy.

Mr Putin then is a failure, not a success. But he is a dangerous failure. The regime he has created is unpredictable: nobody can know how the post-election duumvirate will work. But it is unlikely to provide sustained improvements in prosperity.

Vesten må erkjenne Russland for hva det er: det må ta forholdsregler, ikke la seg splitte i energispørsmål. Putin er ute i revansjistisk ærend. Vesten er ikke noen fiende av det russiske folk, men må ha klart for seg at vi nå har en kald fred, og den kommer til å vare en god stund fremover.

*The Myth of the Authoritarian Model, Foreign Affairs, January/February 2008; **Russia’s Capitalist Revolution (Peterson Institute for International Economics), 2007; ***The New Cold War (Bloomsbury), 2008


Why Putin’s rule threatens both Russia and the west

By Martin Wolf

Published: February 12 2008