Kommentar

Det er mange elementer i sympatien for Hamas. Den mest betenkelige er fremveksten av en skitten understrøm i norsk politikk, som har Israel-antipati som varemerke.

Hvis noen tror at dette er den gode gammeldagse norske realismen som ser praktisk på tingene, så tar de feil. Når Aftenposten, VG, Dagsavisen og Klassekampen alle applauderer fortsatt støtte til Hamas, har noe skjedd. Men det blir ikke registrert, fordi nesten alle er enig om at Hamas fortjener støtte.

Synspunktene er ikke pragmatiske: Norge gir 500 millioner kroner i året til palestinerne. En femdel er direkte til PA, den palestinske regjeringen. 65 millioner er allerede bevilget. 35 gjenstår. Hvis noen for ramme alvor tror at det blir humanitær katastrofe hvis de 35 millionene uteblir, har de problemer med realitetssansen.

Dette handler om noe annet: Det handler om symbolpolitikk. Det handler om noe langt mer enn det offisielle synet på en konflikt i Midtøsten. Det handler om hvilke verdier Norge skal stå for. For som Erik Solheim sier i siste Bistandsaktuelt: Norsk sikkerhet avgjøres i Palestina, Afganistan og Sudan.

Men her har man snudd dette på hodet og gjort det til en parodi: Det er politikken i Gaza som får prege norske forhold.

Her er vi ved noe av kjernen. For denne omvendte linjen gjenkjennes ikke bare i forholdet til Hamas. Den utspilte seg også under karikaturstriden: Man prøvde å glatte over at regjeringene i Damaskus og Iran lot mobben gå løs på diplomatiske stasjoner, og dro til Teheran på dialogmøte rett etterpå. Man lovte også å holde seg til god folkeskikk, dvs. ikke krenke noen, og dro på rundreise til en mann som Yusuf al-Qaradawi.

Samme holdning preger synet på det iranske atomprogrammet. Aftenposten skrev igår at Teheran var «angstbitersk». Det er vel så langt unna enn sannferdig beskrivelse som det er mulig å komme. Teheran er beruset av petrodollar, egen makt, og troen på den 12. imamens gjenkomst. De frykter intet. De er tvert om overbevist om at det er Vesten som vil gå under.

Det fjerne er blitt nært

Mangelen på politisk analyse er påfallende: Dette handler om at det fjerne er blitt nært. Fatwaen mot Rushdie syntes vi var forkastelig, mange reagerte. Men så falt skuddene i Dagaliveien. Da det ble alvor mistet vi grepet. Det har liksom aldri gitt noen videre politisk erkjennelse at ordren etter all sannsynlighet kom fra Teheran, og at regimet nå er inne i en ny revolusjonær fase.

Det nærmest totale fravær av en kritisk presse gjør at også regjeringens handlingsrom er blitt mindre. Mediene later som om det skapes storm mot helt fornuftige politiske vedtak om å følge USA, EU, Japan i forhold til Hamas. Det er marginale personer som protesterer. Hvis Ap ønsker å bli et 20-prosentparti, kan det høre på venstresiden som vil solidarisere seg med Hamas.

Men det alvorlige er at norske representanter for establishment har tilpasset seg synspunkter som enten er islamistiske/diktatoriske eller springer ut av en virkelighet med andre verdier. Hva kan gjøres?

Bokhandleren fra Kabul kommer og vil ha – ja nettopp, Respekt! Og har hyret Per Danielsen til å skaffe seg det. Det er lett å se en parallell til karikaturstriden. Her er en families følelser krenket. Det handler om noe av det samme, og vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss.

Noe er viktig. Islamismen truer vår samfunnsform. Den er rett og slett en fiende av vårt demokrati. Alle som snakker om at Hamas er demokratisk valgt, underslår dette faktum.

Symboler på vår egen kultur omfattes av motvilje, enten det er Kirken eller USA, for ikke å snakke om evangeliske kristne, mens en religiøs terrorbevegelse med sosiale trekk fremstilles som harmløs.

Dagsavisens Erik Sagflaat befinner seg i virkelighetens verden når han skriver:

Hamas er ikke en politisk, men først og fremst en religiøs bevegelse. Som sådan er Hamas svært lite mottakelig for pragmatiske, brødpolitiske argumenter. Selve grunnlaget for Hamas er ønsket om å fordrive jødene og opprette sin egen, islamske stat. Å oppgi deler av det også for dem hellige landet, betraktes som et forræderi mot Gud.

Hamas trenger nå tid til å gjennomføre sin fullstendige islamisering av det palestinske samfunnet. Det er snakk om en gjennomgripende, fundamentalistisk islamisering på alle samfunnets områder. Palestinerne, som stemte på Hamas i protest mot korrupsjonen og vanstyret til forgjengeren Fatah, kan ha fått mer enn det de ba om. Avstanden er stor fra det nåværende, forholdsvis liberale Palestina til den gjennomreligiøse staten Hamas ønsker å etablere.

Sagflaat er betenkt. Han er den eneste jeg har sett som fremhever dette helt sentrale punkt: Hamas vil ikke bare ha en palestinsk stat, de vil ha en islamsk stat. Er man en sann venn av palestinerne hvis man legger forholdene til rette for en slik utvikling? Spørsmålet blir ikke en gang stilt. I stedet snakker man om at Hamas kan havne i armene på Iran! De to har nøyaktig samme verdier.

Det er lett å se at det finnes en indre sammenheng mellom tendensen til å ville anlegge motpartens synspunkt og sansen for demonisering, syndebukk-utpeking av Israel og jøder.

«Motparten» er ikke noen enkelt størrelse: Det gjelder hvordan vi oppfatter Den Andre. Men der hvor De andre kommer fra forhold som er tøffere enn våre, og med en mer nidkjær tro, har vi lett for å gi etter og tro vi er tolerante.

I virkeligheten er vi blitt usikre på vår identitet og plass i verden.

Terror som såkalt selvforsvar

Les også

-
-
-
-
-

Les også