Kommentar

Kommunismen og nazismen/fascismen var sekulære ideologier. Selv om nazismen hadde sine irrasjonelle trekk, fikk de ikke dominere. De var selv overbevist om sin vitenskapelighet, enten det var dialektisk materialisme eller raselære.

Vår tids totalitære ideologi er religiøs. Det byr på helt andre utfordringer, men ikke mindre. Er vi forberedt?

Det var noe med tiden som gjorde at nazismen og kommunismen hadde initiativet. Er det på samme måte med islamismen? I så fall må vi tore å konfrontere den. Den viktigste kampen skjer inni hodet på folk.

Albert Speer ble intervjuet av Marc Ophuls og sa: -AH er fremdeles blant oss gjennom sine gjerninger. De lever fortsatt.

Det er ord med stor rekkevidde. Og sanne. Historien er ikke død. Speer mente nok også at AH slapp løs så mye ondskap.

AH sa i sin tid at ingenting var så overbevisende som en kølle. Lenin var like voldelig. Khomeini var helt på høyden med disse monstrene. Som dem var han «stor» i historisk forstand. Forskjellen var at han gjorde det han gjorde i Allahs navn, og det føler vi oss ubekvemme med. Vi greier ikke forholde oss til det.

Denne utilpassheten merkes i omgangen med Europas muslimer. Blasfemi-anklagen er ikke noe nytt. Under okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i 1980 sto det med store bokstaver på veggen: DETTE ER IKKE EN KAMP MELLOM USA OG IRAN, DET ER EN KAMP MELLOM ISLAM OG BLASFEMI!

Dette gjør oss urolige. Blasfemi-punktet har vært der hele tiden, og vi later som om det kan ordnes ved å bruke folkeskikk! Mohammed Bouyeri som drepte Theo van Gogh, sa at han ikke brød seg om at van Gogh hadde kalt muslimer for geiteknullere. Det betød ingenting. Det var blasfemien han måtte hevne, og han ville gjort det samme om igjen.

Det er disse sammenhengene vi nekter å se.

Den aksepterte oppfatningen har vært at Iran egentlig er over den mest blodtørstige fasen. Det er feil. Den nyrevolusjonære bølgen begynte på midten av 90-tallet. Ett uttrykk var dødsskvadronene som drepte kulturarbeidere i hjemmene deres. Vi registrerte det med et halvt øye, men gadd ikke spørre etter en forklaring.

Azar Nafisi har en historie som belyser den nye bølgen:

Da islamistene ville innføre chadoren var det mange kvinner som protesterte. På et slikt møte skred en høyreist kvinne med håret oppbundet i nakken og langt skjørt opp mot podiet. Da hun skulle begynne på talen gikk lyset, og hun måtte snakke i skinnet av et stearinlys.

Mange år senere, høsten 1999, møtte Nafisi kvinnen igjen. Hun var Irans fremste kvinnelige forlegger og var invitert til å holde tale ved Columbia University. De to møttes og snakket om fortiden:

Vi smilte av disse minnene, der vi satt i et mørkt hjørne av restauranten, trygt og godt denne milde kvelden i et travelt likegyldig New York. Et øyeblikk virket det som om hun ikke hadde forandret seg i det hele tatt siden foredraget for flere år siden: Hun var fremdeles kledd i et langt, solid skjørt, og det lange håret var fremdeles samlet bak på hodet. Bare smilet var annerledes. Det var et fortvilelsens smil. Noen få måneder sener ble hun arrestert sammen med en gruppe fremstående aktivister, journalister og forfattere og studentledere. Disse arrestasjonene var del av en ny undertrykkelsesbølge. I løpet av den ble over tjuefire publikasjoner stanset, og mange dissidenter arrestert eller fengslet. Jeg fikk høre nyheten mens jeg satt på kontoret mitt i Washington D.C. En følelse jeg ikke hadde hatt på lenge, kom over meg: Den totale hjelpeløshet, et stumt sinne iblandet en vag, men hardnakket følelse av skyld.

Del av den nye bølgen er Hamas, krigen i Irak, jihadistene rundt Al Qaida, Brorskapet i Egypt og wahhabittene i Saudi-Arabia. De deler den samme forståelsen av hvem fienden er, og krigen vil pågå enten USA står i Irak eller ei.

You can run, but you can’t hide.

Les også

-
-
-
-
-