Kommentar

Å høre Kåre Willoch snakke om at Israel og det jødiske folk kan stå overfor en ny katastrofe av Holocaust-proporsjoner, gir en vemmelig følelse når han i samme åndedrag har snakket om nødvendigheten av at verdenssamfunnet tar seg sammen og tukter Israel.

I studio på Marienlyst sitter en tidligere Høyre-statsminister og prater om sitt yndlingstema med en programleder, Ingolf Håkon Teigene, som later som om Willoch er syvende far i huset, som vet hva han snakker om. Han later som han ikke hører når Willoch svitsjer fra analyserende til agitprop. Willoch viser til «den anerkjente Midtøsten-forskeren» Hilde Henriksen-Waage.

Det irriterer Willoch at Veikartet for fred har som premiss at de palestinske gruppene skal avvæpnes. -Hvem har hørt om en okkupasjon som ikke avler motstand, spør Willoch indignert.

Men forstår ikke du at jødene oppfører seg som de gjør, med sine erfaringer? spør Teigene. Det forstår Willoch utmerket, men nettopp derfor må de ikke stelle seg slik at historien kan komme til å gjenta seg.

Det ynkelige, patetiske ved de to menn i studio var at de øyensynlig ikke drømte om at det sitter menn i Teheran som er villig til å gjøre Willochs ord til virkelighet. Eller var det dette Willoch tenkte på? Ubevisst?

I Damaskus har Bashar al-Assad holdt en tale der han sa FN-kommisjonen som etterforsker drapet på Rafik Hariri hadde svaret på forhånd. Han ba om at en tilsvarende kommisjon måtte granske drapet på Yasser Arafat! Stort bedre kan man ikke ta på seg taperstemplet.

Israel hevder at Syria og Iran sto bak selvmordsaksjonen i Tel Aviv torsdag.

After a late-night meeting with security officials, Defense Minister Shaul Mofaz said early Friday: «We have definitive proof that the financing of the terror attack … came directly from Iran, while the planning was carried out in Syria.»

He said the findings would be shared with American and European officials.

For norske venstreradikale har Midtøsten hele tiden vært en moralsk øvelse.

Iran er så langt borte. Det er, som Aftenposten skrev om Irak, «eventyr i fjerne land». Men Hydro og Staoil må gjerne gjøre forretninger der. Det er noe annet.

Den samme «orientalismen» gjør seg gjeldende når Pervez Musharraf kommer til Norge. Han fremstilles som nær alliert og venn av USA. Det er en grov forenkling, men lettvint å ty til og selvforklarende. Under jordskjelvet het det at Pakistan har rykket oss nærmere. Likevel skjer det nesten aldri at norske aviser interesserer seg for utviklingen i landet. Integrasjonen begynner vel i våre hoder, når vi gidder bry oss om hvor nye landsmenn kommer fra. Men det er slitsomt og vanskelig å gi seg i kast med et land med 167 millioner innbyggere, som fungerer etter helt andre prinsipper. Mange ømme tær å trå på. Vi foretrekker Bresjnev-modellen: folklore og høflige taler. Bilder og Dagsrevy. Blir det noen forståelse av det?

Condoleezza Rice forflytter hundrevis av diplomater til land i Asia og Midtøsten, hvor de trengs. Det var ukens mest interessante fra Aftenposten.