Kommentar

Kritikerne av Israel ønsker i realiteten at jøder igjen skal bli som ghetto-jøder: forsvarsløse og utlevert til verdens medlidenhet. Det vil aldri skje. Ironisk nok er det europeerne som nå viser ghetto-jødenes karakteristika: rådvillhet, svakhet og tilbaketrekning.

Det er en erkjennelse som kommer sigende når man leser Jeffrey Goldbergs bok: Prisoners. A Muslim & a Jew across til Middle East Divide. Goldberg har sin egen erkjennelsesreise: Han er tittelens jøde. Muslimen er Rafiq Hijazi fra Gaza. Kan et vennskap mellom en jøde og en muslim bestå under vekten av intifada, selvmorsbomber, israelske likvidasjoner, Irak og 9/11?

Goldbergs «reise» inspirerer til refleksjon over vår rolle som europeere og vårt forhold til Israel.

Bak mye av kritikken av Israel ligger en irritasjon over at jødene ikke er mer «siviliserte», ikke mer føyelige, at de er lite mottagelig for FN- og EU-press. At de ikke hører på pene mennesker fra Europa; en Jagland, Willoch, Henriksen Waage eller Odd Karsten Tveit. Den senere tid har utålmodigheten gått over i et ønske om at Israel må settes på plass. Willoch har ved flere anledninger antydet at Israel kan nedkalle en katastrofe over seg. Det er hånd i hanske med hva islamistene sier: Koranen sier at jødene skal nedkalle katastrofe over sine hoder to ganger. Første gang var det babylonske fangeskapet. Det andre er i full gang, og det er islamistene som er Allahs redskap for å straffe jødene. Disse sammenhengene er Willoch og kritikere som ham helt blinde for.

Selv med den minste kjennskap til Midtøstens politikk og kultur ville man vite at hvis israelerne skulle oppført seg som FN og EU vil, hadde staten opphørt å eksistere for lenge siden.

Goldbergs bok gjør det klinkende klart at israelerne er et tøft folk. Han er født i New York, men føler at Israel kaller. Han går på en zionistisk leirskole, og føler at hvis han skal ta sin identitet som jøde på alvor, må han gjøre aliyah – emigrere til Israel. På flyet blir han sittende ved siden av en israeler som nesten ikke tror sine egne ører da han hører om planene. Han spør Goldberg:

How big is your asshole? I said: What? -How big is your asshole? I was panicked. I hadn’t of course, been around the block once or twice. I’d barely been out of the house.

I don’t know what your’re saying, I said, my face purpling. Look, he said, you want to go into the army, right? Well, they’re going to fuck you. They’re going to fuck you!

Fuck me?

You dont’t understand, do you? Every day, you get fucked another way. You think it’s a party? You think it’s a picnic? It’s the army!

Goldberg skal få sanne hans ord. Enhver som måtte tvile på Israels forsvarsevne, gjør det ikke etter å ha lest beskrivelsen av tiden som rekrutt. Offiserene er beinharde. Ikke sadister. Men de krever alt. 18 timers dager. Strukturen er helt flat: ingen hilseplikt og fritt fram for kritikk.

Det er midt under den første intifadaen. Goldberg blir vokter i Ketziot-leiren i Negev. Her kommer han mellom barken og veden: Palestinerne er delt inne i blokker etter politisk tilhørighet, Fatah og Hamas. De fører knallhard justis med hverandre. Utad er det tillitsmenn, men den virkelige ledelsen kjenner ingen. Kollaboratører, virkelige eller innbilte, blir drept, også innen leiren. Det er ikke ubetydelige antall det er snakk om: Under den første intifadaen ble det drept 900 palestinere på seks år.

Palestinerne tester hele tiden systemet. Israelerne roterte hele tiden vokterne. De nye skulle testes, slik at reglene kunne tøyes til fangenes fordel. Dette gjenspeiler konflikten i samfunnet utenfor. Israelerne er bevisst på at de ikke gir innrømmelser. De holder avstand. Goldberg ville gjerne være menneskelig. Israelerne kalte dette å være en freier – a sucker. En vokter sier til ham: Du er en yafei nefesh, er du ikke? En yafei nefesh betyr «et mykt hjerte. Det er ikke akkurat en kompliment når man har rollen som vokter. Da er man i virkeligheten en «sucker» og det er det verste israelere vet.

En vokter konfronterer ham:

«I bet you never thought when you made aliyah you’d be eating shit from Arabs.» I stared at him, dumbly, so he went on, sharing with me his philosophy, in an epigram: «Either you eat his shit, or he eats your shit. But you can’t both eat each other’s shit.»

Stort enklere kan det ikke sies. Det er en verden vi kjenner godt fra amerikanske filmer: Eat shit. Det finnes også i mange andre varianter: top dog, dog eats dog, osv. Men forsøk å overføre det til norske forhold! Dvs. det er lov som individuell filosofi eller som bedriftskultur, men forsøk å anvende det på debatten om kultur og religion. Likevel vi jeg si: Det er nokså opplagt at den konfrontasjonen Goldberg opplever i Israel, også har relevans for vårt møte med muslimer fra Midtøsten, Pakistan og Nord-Afrika. Det er samme macho-mentalitet, ikledt religion og tradisjon. Samme holdning til deres kvinner, norske jenter, og samme syn på norske menn; samme forsøk på å teste og dukke dem.

Hvilken rolle ønsker vi å spille? Ønsker vi å være «bleeding hearts» – en freier? Det er det Jens Stoltenberg, den norske kirken, skolen og massemediene vil vi skal være. Det vil si: De forkler det selvsagt i en masse fine fraser og idealer om respekt og likestilling. Men de tør ikke innrømme at mange av disse verdiene er innbyrdes motstridende. Hvis man viser respekt – i betydningen » la i fred» – vil det si å abdisere – å gi innpass til verdier som er antitetiske. Ordet respekt mister da den positive betydningen og får en negativ: respekt for «min makt», som er en annen enn din. Verden blir et nullsum-spill, hvor min gevinst er ditt tap. Den mekanismen er allerede i gang i europeiske samfunn, inspirert av konfliktene i Midtøsten og globalt.

Vi lever i en speilverden: Europeiske meningsdannere kritiserer israelerne for å være harde og tøffe, men tør ikke ta det samme oppgjør med sine muslimer på hjemmebane. Her er mange «morsomme» ironer og paradokser. Jeg tror historien elsker slike paradokser:

Europeerne som lot jødene bli slaktet ned, er nå konfrontert med en utfordring som gjør dem like passive og handlingslammet som jødene i sin tid var overfor nazistene. Sucker-europeere iler til for å fortelle at Europas muslimer er som 30-årenes jøder, og det absurde teateret er komplett.

Det hører med til historien at det er palestinerne som lærer Goldberg ord og uttrykk på jiddisch.

«I’m broges with you,» Mahmoud said, the week before.
«What’s broges?» I asked.

Broges is a Yiddish word that means something akin to «angry to the point of not speaking.» It was, like much of the Yiddish I know today, a word learned from the Arab prisoners.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også