Hans Rustad Vladimir Putin har igjen truet med å skjære ballene av en motstander. Denne gang Georgias president Mikhail Saakasjvili. Dvs. han ville henge ham etter ballene. Det går ut på ett.
Å skjære ballene av motstanderen er urgammelt. Men det er ikke vanlig at regjerings- eller statsledere som er medlem av G8, ytrer slike trusler.
Mr Putin’s fury was overheard by President Sarkozy’s chief adviser, Jean-David Levitte during emergency cease-fire talks on August 12.
According Mr Levitte, interviewed in Le Nouvel Observateur magazine, Mr Putin exploded with rage when Mr Sarkozy warned him off toppling Georgia’s democratically elected government  and its President Saakashvili.«I am going to hang Saakashvili by the balls,» he said.
«Hang him?,» asked Mr Sarkozy.
«Why not?,» retorted Mr Putin. «The Americans hanged Saddam Hussein.»
Mr Sarkozy replied: «Yes but do you want to end up like Bush?»
Briefly lost for words, the Russian leader agreed: «Ah, you have scored a point there.»
Det var for øvrig under et Paris-besøk at Putin ble så rasende på en frekk journalist at han ba ham bli med hjem til Moskva så skulle han skjære ballene av ham. Den samme Putin gratulerte Ehud Olmert med at president Moshe Katsav hadde voldtatt en kvinne ved kontoret hans. – Vi misunner ham alle sammen, sa Putin.
Putin er en slags slavofil utgave av den nye James Bond. Humoren er som kjent borte. Bare drepingen gjenstår. Det er kjedelig i lengden.
I USA er volden for en stor del verbal. Hillary Clinton hadde en morsom replikk om Rahm Emanuel, den nye stabsjefen til Obama. Han er kjent for å si «fuck» – konstant. – De eneste gangene han ikke banner er når han leser fra Torah’en, sa Hillary.
Dette er en macho-type vi kjenner godt fra amerikanske filmer. Nå er en slik verbal god på bunnen-Rambo på vei inn i Det hvite hus.
Men del norske medier er opptatt av er om han er omskåret. I så måte minner de litt om Putin.
Norske journalister er etter valget av Barack Obama opptatt av at han har valgt seg en jøde til stabsjef. Jan Erik Smilden skriver i Dagbladet 7. november:
Emanuel er amerikansk jøde og kjent for å være en sterk støttespiller til Israel. Med denne utnevnelsen ser Obama også ut til å fortsette kontinuiteten i USAs politikk; amerikanske jøder har tradisjonelt spilt en viktig rolle i kretsen rundt Det hvite hus, ikke minst i utenrikspolitiske saker. Under valgkampen har Obama for øvrig brukt den tidligere toppdiplomaten Dennis Ross som sin Midtøsten-rådgiver. Også han er jøde.
Det er helt legitimt å nevne en persons etniske bakgrunn. Men det er ikke like greit å gjøre dette ensbetydende med politisk lojalitet. Kort sagt: Smilden og andre skriver om Obamas mellomnavn og sier det gir araberne håp, og synes det er ok. Men når de skriver at Emanuel er jøde, er det betenkelig, for da vil han være partisk.
Når man setter likhetstegn mellom jødiskhet og politisk standpunkt begår man en politisk forenkling av dimensjoner, og man havner i det rasistiske sporet, hvis det betyr å klassifisere folk ut fra tilhørighet.
Man tar nok et steg på denne veien når man bruker uttrykket «sterk støttespiller for Israel» som partiskhet. Ville man bebreidet en norsk-pakistaner at han var «sterk støttespiller» for sitt opprinnelsesland?
Denne etniske enøyethet er ikke bare politisk farlig for de som anlegger den, den gjør også at man ikke forstår noen ting av amerikansk politikk.
Emanuels lojalitet til Israel kan feks. bety at han vil bruke sin kunnskap til å presse Israel. Det perspektivet streifer ikke norske journalister. Det er glimrende formulert av Jeffrey Goldberg.
First, in the interest of full disclosure, I’ve known Rahm for a long time, and he’s yelled at me for no good reason on many occasions. This, of course, is the way he expresses affection. I do believe, despite the yelling, that Rahm is an excellent choice to run the White House, and I’ll get into that later.
But for now, a couple of comments about the Israel connection:
1) This choice makes the entire «Does Obama secretly hate Israel?» conversation seem a bit ridiculous (Though the vast majority of Jewish voters seemed to have figured that out by the election). Rahm did not, despite the rumors, serve in the Israeli Army, but he is deeply and emotionally committed to Israel and its safety. We’ve talked about the issue a dozen times; it’s something he thinks about constantly, and his appointment gives me further reason to believe that the Obama Administration will not wait seven years to address the Israeli-Arab crisis.
2) Peace-processors take heart: Rahm, precisely because he’s a lover of Israel, will not have much patience with Israeli excuse-making, so when the next Prime Minister tells President Obama that as much as he’d love to, he can’t dismantle the Neve Manyak settlement outpost, or whichever outpost needs dismantling, because of a) domestic politics; b) security concerns, or c) the Bible, Rahm will call out such nonsense, and it will be very hard for right-wing Israelis to come back and accuse him of being a self-hating Jew. This is not to say that he’s unaware of Palestinian dysfunction, or Iranian extremism, but that he has a good grasp of some of Israel’s foibles as well. All in all, it’s a very heartening choice.
Med noen få setninger har Goldberg tatt rotta på det meste som sies av Midtøsten-kommentatorer i Norge. NRKs Sidsel Wold er snart et walking nightmare. Hun har utviklet akutte symptomer på Sunnanå-syken: motviljen mot landet de skal rapportere fra tyter ut av alt de sier. Når man har gone native, dvs. tatt de innfødtes parti, i den grad at man gjengir Teherans bakvaskelse av Christiane Amanpour uten å blunke, da er det på tide å dra hjem.
Det er faktisk helt legitimt å være bekymret for staten Israels eksistens. Tenk det. Men de velmente i Norge ser helst at israelerne lar seg bli fucked into the ocean.
Det er her spørsmålet om baller kommer inn. Israelerne kan ikke kvitte seg med sine. De trenger dem. Det samme gjør amerikanerne. Den norske eliten blir voldsomt provosert av jødenes og amerikanernes testosteron. Men de beundrer barbarenes baller. Det er politisk sadomasochisme. Både i Midtøsten og Russland er denne who fucks whom en del av samfunnet. Men liker nordmenn å bli gjort til masochister? Neppe.
Dagbladet har forelsket seg i monsteret fra Amstetten, Josef Fritzl og nærmest gjort ham til maskot. De forstår neppe hva dette sier om redaksjonen. Men leserne vil ikke ha 3.000 voldtekter i fleisen. De foretrekker heller en ekte Rambo, og gjerne en jødisk. Fuck Off!
