Kommentar

Mosab Hassan Yousefs historie er en stor utfordring, ikke bare for palestinerne. Han er sønn av en av Hamas’ grunnleggere, den høyt respekterte sheik Hassan Yousef. Som sådan var han priviligert. Han var hevet over mistanke. At han kunne gå i Israels tjeneste var svært tungt å ta.

Men «fallet» stanser ikke der. Mosab begikk et dobbelt «forræderi»: han ble kristen. Det er nesten enda verre å ta.

Spørsmålet er om det ikke også er vanskelig å ta for sekulære, liberale vestlige. Mosab gir konflikten nye dimensjoner. Han trekker «oss» og den kristne kulturen inn i konflikten, og det passer dårlig. Vi vil gjerne definerer betingelsene selv, og vi vet at det betyr sympati med palestinerne. De er ofre, israelerne er sterke og okkupanter. Da er valget enkelt.

Mosab ødelegger dette scenariet: han skildrer palestinerne og konflikten innenfra.

Son of Hamas innbyr til å bli anskueliggjort på et filmlerret: Mosab sitter på bestefarens fang, kjenner skjegget hans, og hører bestefaren resitere bønnen adhan med vakker stemme.

Spol frem til utbruddet av den annen intifada, som ikke lenger handler om gutter som kaster sten. Palestinerne hadde fått våpen av israelerne og brukte dem – mot israelerne.

Hvis vi skal tro Mosab så var det han som avslørte at det var Yasser Arafats egen vaktstyrke, styrke 17, som sto bak drap på israelere. Mosab spotter en svart BMW med mistenkelige menn, som kjører inn i en garasje. Det er informasjon av uvurderlig betydning for israelerne. Sikkerhetsmessig, og politisk. At Arafat drev et slikt dobbeltspill var ødeleggende for Arafats renommé. Norge er ett av de få land som ikke har tatt dette dobbeltspillet inn over seg. Terje Rød-Larsen gjorde det og har bidratt til at portrettet av Arafat er blitt sannere, men norske journalister og politikere ser ikke ut til å ville vite.

Det som får Mosab til å la seg hverve er volden blant palestinerne, og israelernes menneskelige side. Det er tankevekkende. Bildet vi kontinuerlig presentereres for, er det stikk motsatte.

Det er vold mot hverandre, forstått som sladder og sosial kontroll, og ufølsomhet og mangel på empati. Både Mosab og faren, sheik Hassan Yousef, kommer i israelsk fengsel. Utad er faren en stor mann, men når han er bak murene finnes ingen sympati for familien. Kona sitter med en stor barneflokk. Hun sliter for å få endene til å møtes, men palestinerne som ellers roser mannen, snur ryggen til henne.

Ikke bare det: i fengslene er det de svake det går ut over. De som ikke har en stor familie til å beskytte seg. Palestinernes tilværelse er en hakke-orden. Nåde de svakeste.

Denne kulturelle hakkeorden blir farlig når den kobles til fanatisk islam. Hamas styrer som i en politistat, også innenfor israelske fangeleire. Hamas har full kontroll. De har spioner i alle avdelinger og fører knallhard justis. Det er ingen rasjonell kontroll Den er preget av fanatisme og paranoia.

Fangene kan se TV, men Hamas vil bestemme hva de kan se. Det står en vokter ved apparatet, og det er laget en slags rullegardin. Nå det dukker opp en kvinne uten tildekket hår, slippes rullegardinet ned.

Israelerne har tauet inn mange Hamas-folk, og ledelsen er overbevist om at de er infiltret. Spioner og tystere skal finne ut hvem. De mistenkte blir torturert på det grusomste, bak israelske murer! Spørsmålene minner om NKVDs, de mest vanvittige antakelser og mistanker lanseres. Under tortur svarer folk ja til det mest vanvittige, og dermed «rulles» nettverk opp som kun eksisterer i torturistenes syke hoder.

De er besatt av sex: de tvinger ofrene til å innrømme at de har hatt sex med alle i landsbyen, også esler!

NKVD tvang folk til å innrømme at de konspirerte med hverandre. I Hamas verden har de sex! Det sier noe om islamismen, hvor syk den er, hvor ødeleggende.

Hamas’ sikkerhetsfolk gir inntrykk av å være kommissærer. De tar ingenting for å knekke en fattiggutt, og sende beskjed til landsbyen om at han er kollaboratør. Da tar alle avstand fra ham, også familien. Han er en levende død.

Denne fanatismen og brutaliteten gjør inntrykk på Mosab. Det er ingen kjærlighet til folket, ingen empati. Han er først kjørt gjennom israelernes torturkvern, som er av samme kaliber som amerikanernes: høy musikk, søvnfravær, konstant lys osv.

Når han møter en sympatisk offiser er han mottakelig for menneskelighet. Han begynner samarbeidet prøvende og med tanke på å være dobbeltagent. Men selvmordsbombene og den udiskriminerende drepingen av isralere, gjør at han tar en aktiv rolle.

Mosab elsker sitt folk, han elsker familien. Når faren er i fengsel er det han som er mannen i huset. Vi forstår at det er en spesiell familie: både moren og faren er sterke mennesker. Faren greier aldri å velsigne selvmordsbomberne. Han har en indre reservasjon.

Men de som kontrollerer det politiske spillet har helt andre kalkyler. Klimaet på Vestbredden og i Gaza fremmer og gir spillerom til mennesker uten skrupler.

Arafat og PLO traff noen valg om å bruke vold, og man har aldri forlatt det sporet.

Det er destruktivt for palestinerne, og for en løsning.

Skriften sto på veggen under den andre intifadaen. Man oppnådde ingenting. Israel vil alltid svare med tilstrekkelig vold. Likevel fortsetter man.

Selvmordsaksjonene gjorde at palestinernes goodwill i internasjonal opinion fordampet.

Da internasjonale terrorister anvendte samme metode big time, var det over og ut for den palestinske saken.

I sat with the rest of the world watching again and again the reports of the Twin Towers collapsing, white ash covering Church Street like a February blizzard. I felt a rush of shame when I saw the footage of Palestinian children celebrating in the streets of Gaza.

The attack reduced the Palestinian cause to ashes, too, as the world shouted with one voice against terrorism – any terrorisme, for any cause.

I Norge var det også de som feiret, det har vi fått vite i ettertid. Men det var tabu å nevne det i mediene. Utenriksdepartementet satte i gang kampanjen «Skjær dem ikke alle over én kam», som egentlig betød: La oss ikke trekke noen konklusjoner om islam og terror.

Slik man ikke ville vite noe om palestinernes selvdestruktive side. Der begynte importen av den samme patologien inn i våre samfunn. Det er ikke bagateller, det er farlig.

Derfor finnes det en direkte linje mellom forståelsen for og anerkjennelsen av Hamas’ samlingsregjering og jakten på jøder i Oslos gater 8. januar 2009. Det finnes en rekke signaler som til sammen peker i en slik retning, og benektelsen av palestinernes skyggesider er en viktig faktor.

Derfor synker vi stadig dypere ned i materien.

Mosab skriver at konflikten mellom jøder og palestinere går helt tilbake til Sara og Hagar. Den har mange lag, og noen er innenfor moderne politiske begivenheter. Men den har også et dypere sjikt, og fremveksten av politisk islam gjør dette enda tydeligere.

Representantene for det offisielle Norge er i ferd med å skape en kontekst som reproduserer en slik dyp kulturkonflikt på vår egen hjemmebane. Israel får her spille rollen som syndebukk for en konflikt som egentlig berører islam og Vesten.

Det er farlig for Israel, hvis Iran skulle få atomvåpen.

Men det er også farlig for Europa og Vesten, for jo mer man benekter konflikten, jo sterkere blir den.

Her kommer Mosabs konvertering til kristendommen inn. Den fyller ingen stor plass i boken. Han treffer noen kristne som har en studiegruppe, han blir med og liker den åpne samtalen og menneskene. Han begynner å lese i Bibelen.

Denne orienteringen er ikke noe israelerne oppmunterer til. Den er helt ukonvensjonell, og sier noe om at han er et spesielt menneske.

Palestinerne lever under et stort trykk. Men det er ikke bare et trykk som israelerne skaper, det skapes også av dem selv.

Mosab finner en vei ut av det sjelelige trykket. Han starter en erkjennelsesreise. Israelerne gir ham noe å sammenligne med. Lesning av Bibelen forteller ham noe annet enn Koranen. Dette er den virkelig store utfordringen for palestinere og muslimer: menneskene må ha muligheten til å sammenligne i full frihet.

Langs denne veien oppdage Mosab Kristus. Han finner noe som omfatter alle mennesker. Den virkelige konflikten mellom ondt og godt går gjennom alle menneskehjerter.

Dette var tøft for Christiane Amanpour å ta da Mosab fremførte det i CNN. Han sa at Allah er blitt en hatets gud. Amanpour falt nesten av stolen. Slikt får man ikke si.

Men faren til Mosab tok ikke avstand fra sønnen, slik Hamas og onklene ventet.

Mosab var i Amerika. Moren formidlet nummeret til en mobil faren disponerte i fangenskapet i Gaza.

«No matter what happened», he told me. «you are still my son. You are part of me, og and nothing will change. You have a different opinion, but you still are my little child.»

Boken er utkommet på norsk:

Mosab Hassan Yousef
Sønn av Hamas

Pris: 298,-
Sider: 256
Utgivelsesår: 2010
ISBN: 9788230207536
Type: Innbundet