Kommentar

BBC viste idag i serien World Uncovered et program om dagen da bombene rammet London, dvs. 7/7. Det var et sterkt gjensyn. Intervjuer med de overlevende og redningsmannskapene. Den som måtte ha fortrengt det, måtte bare erkjenne: Dette er krig.

Hvor fantastiske folk er i farens stund! Hvor tapre de er. Gill Hicks var i den verste vogna, på toget som ble sprengt under Russel Square. Der i dypet satt hun og kjente at begge bena var borte. Blodet rant. En kvinne like ved skrek hysterisk. Selv turde hun ikke gi etter for trangen til å skrike, av redsel for å miste for mye blod (hun mistet 75 % av blodet). En stemme sa hun burde sove. En annen sa hun måtte holde seg våken, slik at hun kunne si fra til redningsmannskapene. Etter en evighet dukket de opp, og hun kjente en hånd på skulderen og de to vakreste ord i det engelske språk: Priority One. Det var betegnelsen på de levende. Det var så trangt om plassen i vogna at redningsmannskapene måtte legge de døde i en haug for å få plass til å ta ut de levende.

52 ble drept og 700 såret. Det er mange. Flere tusen hadde traumatiske opplevelser, og titusener ble berørt av katastrofen.

Gill Hicks snakker om hvordan hun opplevde det. Da lyset ble borte og en tykk røyk la seg over kupeen, trodde hun det var et hjerteattakk, og at det foregikk inne i hennes eget hode.

To politifolk beskriver hvordan det var å komme inn i vognene. En av dem sier at de behandlet de døde med respekt. Det var noe i situasjonen som gjorde at de ville vise dem denne æren. Men så traff de på en som de skjønte måtte ha vært den som utløste katastrofen. Han kjente de motvilje mot å ta i. Dette var personen som med viten og vilje hadde skapt dette infernoet. Redningsmannskapene opplevde det på kroppen, og de sa: Det går ikke an å beskrive hvordan det føles å komme inn i et rom hvor noe slikt har skjedd.

Selv anestesilegen på St. Mary Hospital som er vant til å se litt av hvert, sa han var «stunned for a moment» da den først hardt sårede kom inn. Han hadde aldri sett slike skader før. Og tenkte: hvis det skal bli mange, mange slike, hvordan vil vi håndtere det?

Programmet fikk frem sider ved katastrofen som blir borte i øyeblikksreportasjene.

Ved å snakke med de involverte fikk de frem hva dette egentlig handlet om, uten at det ble sagt ett ord om gjerningsmennene. De var ute etter å drepe så mange som mulig. Hvordan går det an å rettferdiggjøre, eller på noen som helst måte forstå en slik handling? Uansett hva som måtte ha skjeddd i Irak. Og det av mennesker som selv er født og oppvokst i Storbritannia. Hvilke tanker har de gjort seg om konsekvensene for sine egne?

På engelsk har man uttrykket «warped» thinking. A warped mind. Det trengs et nytt vokabular for å beskrive slike sinn. Det normale fungerer ikke.

Les også

-
-
-
-
-